Bunnoppgjøret på Nadderud er denne serierundens desiderte toppoppgjør

Stabæk-Vålerenga er på vei til å bli en liten klassiker. Som kamp mellom Tippeligaene to dårligste lag er dagens match den største noen gang.

INGEN POENG, INGEN scoringer, ingen penger, fem baklengsmål og fem ansatte i klubbens administrasjon. Det er Vålerenga på vei til serierunde fire på Nadderud. Og parallelt med den vanskelige situasjonen der økonomien inntil videre er langt mer kritisk enn tabellsituasjonen mister Vålerenga ømdømme og støtte

En borteseier på Nadderud har aldri vært viktigere enn nå.

MEN SEIRER I Bærum sitter langt inne for Vålerenga. På 17 tippeligamatcher rett vest for byen har laget bare vunnet tre kamper. Og selv om statistikken ikke betyr noe nå så er den der og forteller en historie.

Vålerenga har trøbbel på Nadderud.

Vålerenga har trøbbel på Nadderud også.

I TIPPELIGASAMMENHENG BLIR Vålerenga omtalt som en storklubb. Det må vi slutte med, eventuelt vente med. Vålerenga er knapt større enn Sogndal. Og fordi økonomien på Valle krymper istedenfor å vokse, og det har den gjort siden klubben ikke evnet å kapitalisere på seriesølvet i 2010, da Vålerenga lå på omdømmetoppen og butikken gikk med ti millioner kroner i overskudd, blir klubben stadig mindre.

Akkurat nå så liten at den drives av en hånd til munn-økonomi.

ROSENBORG ER NORGES største klubb i Norges fjerde største by. Budsjett: 148 millioner kroner. Brann er et utskjelt og nyopprykket kaos i Norges nest største by. Budsjett: 101,5 millioner. Mens Vålerenga altså, den selverklærte stoltheten i Norges desidert største by, så vidt går foran ei lita mønsterbygd i Sogn og Fjordane.

Ære være Sogndal.

Det er VIF det er noe galt med.

KJETIL REKDAL ER Vålerengas (eneste) ansikt utad, sportslig ansvarlig for de dårlige tidene og mannen vi i media alltid kontakter og snakker med. Det sier mye om situasjonen på Valle. Og enda mer om humankapitalen. Før i verden, enten tidene var gode eller dårlige, kom det i hvert fall en melding eller tre fra klubben hvis image var en salgsvare i seg selv. Nå er det som om klubbens sjel også har latt seg begrave i elendigheten. For på Vålerenga, der sangen forteller oss at klubben er en religion tuftet på tradisjon, har ikke troen vært som i den virkelige kjerka, en søken etter noe godt.

Troen på Vålerenga har vært det stikk motsatte.

Det har vært en kur mot alt det vonde.

FORDI KJETIL REKDAL nesten aldri sier nei uansett hva saken handler om sitter jeg med en følelse av at VIF-treneren brenner lyset i begge ender. Selv kontakten med klubbens eier og velgjører Tor Olav Trøim, et arbeid man skulle tro lå under administrasjonen, er det treneren som håndterer og tar seg av. Hvilket igjen betyr at den sportslige sjefen enten har for mye ansvar eller tar for mye ansvar.

Uansett hva svaret er kan det ikke være sånn i en klubb med store ambisjoner.

FOR DET HAR Vålerenga selv når det er som mørkest, ambisjoner om å komme tilbake. Selv om også Klanen krymper og må la seg overdøve av Rosenborgs tilreisende er det ikke sånn at de (få) som er igjen og går på kamp lar seg stilne. De vil vræle sin støtte til krampa tar dem. Og det har jeg forståelse av at Tor Olav Trøim er villig til også.

Det er ingen grunn til å tvile på eierens lojalitet.

MEN TRØIM ER først og fremst forretningsmann og det er lenge siden han ble lei av det som bare kan kalles et pengesluk. Derfor vil han ha dyktige folk med relevant kompetanse på plass i administrasjonen. Og tida for å rydde opp og skape vekst, med den nye arenaen ferdig om 16 måneder, er 2016.

En seier på Nadderud vil starte det arbeidet.

DET GÅR IKKE så bra med Stabæk heller. Derfor møter de Vålerenga til en skikkelig en samling i bånn. En hjemmeseier på Nadderud er derfor også av den helt nødvendige sorten. Men i motsetningen til Vålerenga har ikke Stabæk urealistiske forventninger hengende over seg, de lever ikke under massivt press fra media og omgivelsene.

Tar du Nadderud i nærmere øyesyn, hvilket Bærum Kommune har gjort før de lukket dem igjen, har Stabæk knapt et sted å være.

MEN DE HAR alltid Ingebrigt Steen Jensen. Uansett. Og det skal de være glade for. Enten det handler om å bruke penger, tigge penger eller forklare alt med snøen som falt i fjor - Ingebrigt Steen Jensen er en perfekte lynavleder. For det er først når det går dårlig og nærmer seg krisetider han går inn og tar brodden av frykt og må-kulturen slik han gjorde i et intervju med Dagbladet på torsdag - jeg kjenner i hvert fall ingen andre som etter elleve strake tap (åtte treningskamper og tre seriekamper) hadde møtt den tolvte med "det er årets desidert kuleste kamp".

Kan hende det er fordi fenomenet Stabæk ikke trenger å beskytte seg mot frykt og nedturer.

Og at religionen i klubben er som religioner flest, en søken mer enn en kur.