- Burde vært mer ydmyk

Da Nils Arne Eggen og VIF landet på Fornebu med sitt første seriemesterskap i 1965 sto Dagbladets Morten Pedersen ute på flystripa og spilte trompet i Vålerenga Guttemusikkorps. Siden 1985 har han jobbet tett og mye med RBK-treneren. Alle kjenner karrieren, alle kjenner suksessen og alle vet at det meste er sagt og skrevet. Men Nils Arne hadde ikke vært Eggen om han ikke hadde overrasket sjøl på sin siste dag. Nå mener han nemlig han burde vært mer ydmyk.

TRONDHEIM (Dagbladet): - Det tok for lang tid før jeg skjønte dynamikken i europeisk fotball, sier Nils Arne Eggen helt plutselig. Det er mat på bordet, vin i glassene og tid for å snakke om det han ikke fikk gjort som trener. Eller gikk glipp av, kjeftet seg fra eller savner i karrieren uten sidestykke i norsk fotball.

Og det er da det kommer.

Angeren.

- Plutselig - etter at klubbene alltid hadde ordnet overgangene seg imellom uten innblanding fra en tredje part - gikk alt så fort at jeg som trener i en norsk klubb følte meg fullstendig overkjørt, sier han.

- Og istedenfor å være smart, som mange andre var, ble jeg sint, noen ganger rasende. Og jeg tror at mange talenter kan ha gått tapt for oss på grunn av det.

Fordi:

- Du må ha oversikt til enhver tid skal du klare å plukke opp de beste, fortsetter RBK-treneren.

- Det hadde ikke vi - vi stolte bare på oss sjøl. Og jeg så heller ikke at vi burde ha utvidet observasjonsnettet og laget et konstruktivt samarbeid med agentene. Det er jo de som kjenner markedet.

I stedet meldte han krig - eggensk ordkrig. Han skjelte og smalt og lyste den nye fotballprofesjonen i bann. Og kom det en kar i dress inn gjennom døra på Brakka kan du banne på at gubben orienterte seg fort.

Det kunne jo være en agent.

En fiende.

- Vil bli flinkere

- Det var den egosentriske måten de oppførte seg på som fikk meg til å skjelle dem ut. Jeg burde vært mer ydmyk overfor agentene - jeg innser nå at jeg har vært med på å skape unødvendig mange konfrontasjoner. Og derfor vil jeg i framtida arbeide for at vi blir flinkere mot agentene.

- Vi kan ikke lenger bare stole på oss sjøl - vi er nødt til å samarbeide og være på lag.

Da Nils Arne Eggen kom tilbake til Lerkendal etter seriegull med Moss høsten 1987 var han sikker på én eneste ting - at Rosenborg skulle få et godt fotballag. Alt det andre - Mesterligaen, millionene, veksten i klubben, ABRA-hallen, treningsbanen med varme og nye Lerkendal - var han ikke i nærheten av å kunne forestille seg. Ei heller det faktum at han skulle bli en av Fotball-Norges to ubestridte konger.

I et land delt av to fotballfilosofier.

Så hvorfor gjorde han ikke som konger før ham? Hvorfor tok han ikke fagkampen med Drillo i all offentlighet - ikke minst når han hadde NRK som verktøy og var midt i begivenhetene? Og hvorfor snakket han bare «off record» med journalister de gangene han ble rød i trynet av ergrelse over landslagets spillestil, som i VM 1998.

- Egil er en venn

- Det er riktig at jeg ikke tok et spillestiloppgjør med Egil, sier han. - Du må jo huske at Egil er en venn. Og samtidig var jeg usikker på hvor viktig det var. Ville en sånn diskusjon gjort landslaget bedre?

- Nei, fortsetter Eggen og svarer sjøl:

- Jeg ser imidlertid de journalistiske poengene. Og overskriftene det ville skapt - jeg er jo uenig. Jeg ville aldri valgt den veien Egil tok.

Men:

- Det er mange veier som fører til Rom. Og vi har jo diskutert da, om ikke høylytt og offentlig. Og erkjennelsen er den at Egil er flinkest på forsvarsspill og jeg best på angrepsspill. Så da får det heller være sånn, da - det handler jo også om respekt. Men å spille ballen fra seg for å vinne den igjen - nei!

Kanskje har det noe å gjøre med de ballene han virkelig spilte fra seg uten å vinne dem igjen. Som denne lista over spillere:

  • Harry Hestad og Jan Fuglset

  • Tom Lund

  • Symbalar (en russer)

  • Ståle Solbakken

  • Myggen

  • Bengt Sæternes

- Alle hadde passet perfekt i Rosenborg, sier Eggen.

- Og for meg er alle sammen tapte saker. Men de har sine historier, alle mann.

Og de kommer selvfølgelig her:

Harry Hestad og Jan Fuglset, Molde: Da vi dro til Mexico og Guatemala med landslaget i 1969 fikk jeg med meg en slump penger fra RBK for å spandere noen middager på Harry og Jan. Målet var at jeg skulle overtale dem til å gå til Rosenborg. Og vi spiste, tok noen øl og koste oss, men napp fikk jeg aldri. Nå skjønner du kanskje hvorfor jeg ble trener og ikke agent.Tom Lund, LSK: Min store drøm. Tenk deg Tommy i Rosenborg. Men han var så knyttet til Lillestrøm at det var umulig. Det var ingen vits å prøve engang.

Dårlig øl

Symbalar, Odessa: Arne Dokken og jeg dro til Odessa for å sjekke ut laget før vi skulle spille E-cup i 1990. Arne hadde flyskrekk, trodde SAS hadde de eneste maskinene som ikke ramlet ned, men fra Moskva og ned måtte vi reise med Aeroflot. Og hva gjør man da - jo, man drikker konjakk. Bare i Moskva tror jeg at jeg dyttet minst tre doble ned halsen på Dokken.

- På flyet ble det mer og i Odessa var det hetebølge. Og du drikker jo ikke vodka i over 40 varmegrader, du skal jo kamp, mann, helst edru. Så vi slukket tørsten med dårlig øl - trodde vi ikke var fulle - og så en spiss som tok pusten fra oss. Og som vi ønsket oss til Lerkendal.

- Problemet var at vi trodde det var umulig - at det var et urealistisk ønske. Det var feil. For Symbalar til Rosenborg kunne vært realisert. Hadde vi bare trodd på det.

Ståle Solbakken, Hamkam: - Jeg hadde bestemt meg for Ståle, han ville jeg ha. Ja, han skulle til RBK - sånn var det bare. Men da jeg ringte hadde han sagt ja til Lillestrøm én time i forveien. Det er dumt å være seint ute.

Erik Mykland, Start: - Her var jeg ikke for sein - bare dum. Vi kunne fått Myggen, men var ikke sterke nok i trua på at han passet. Men det kan jeg si i dag - Erik ville vært perfekt for Rosenborg. Og han skulle fått lov å være seg sjøl - jeg har nemlig stor tro på det jeg kaller leve-biologi. For må du være oppe om natta så må du være oppe om natta - du kan ikke oppgi din personlighet og bli best på kosthold og væskeopptak bare fordi noen har sagt at det må være sånn. Kunstnerblod er positivt, og det må du få lov til å eksponere. Det gikk jo strålende med Trond Sollied.

Bengt Sæternes: - Han ville ikke. Synd.

Nedturer

Tapte spillere er bare for mimring. Det faktum at de aldri kom til Rosenborg svir ikke. Men massiv suksess til tross - Nils Arne Eggen har hatt sine nedturer. Og tre av dem glemmer han aldri.

  • I 1963, da 10-klubbserien ble innført i Norge og høsten 1961 og hele 1962 ble brukt som kvalifisering. Alt handlet om å være blant de åtte beste i Hovedserien som vår øverste divisjon het da. Rosenborg tapte 4- 1 i den siste kampen på Lerkendal og ble nummer ni.

OL-laget 1974. At Kjell Schou Andreassen og jeg ikke fikk mer ut av det skjønner jeg ikke.

  • Seriemesterskapet som glapp da vi tapte for Vålerenga på Bislett i 1981.
Vi var gode nok til å vinne, vi burde ha gjort det også, men vi ble bare nummer tre. En voldsom nedtur.

At han aldri ble vinkjenner er derimot ingen nedtur. Nils Arne Eggen lar andre smake og sier takk til det som blir slått i. Og derfor kaster han ikke mer enn et blikk på flaska i en utstrakt kelnerhånd - det skal jo røykes samtidig og vi vil ikke ha aske på duken - idet han gyver løs på lista over trenere han beundrer og respekterer. Hvor han ikke - og dette presiseres midt i en kulinarisk digresjon til den serverende, «piggvar sier du - det er jo en hai det» - tar ansvar for rekkefølgen.

  • Marcello Lippi: - Han er så forbasket rolig. Og vi kan snakke sammen sjøl om han ikke kan engelsk og jeg ikke kan italiensk. En gang begynte vi med aquavit og gikk over til grappa.

  • Benny Lennartsson: - Innlevende og medlevende sjøl om han irriterer meg grønn når han tar den indianerdansen sin foran benken hver gang Viking scorer.

  • Drillo: - Han er fotballsynsk sjøl om vi er uenige.

  • Kjell Schou Andreassen: - Min gode venn som døde så altfor tidlig.

  • George Curtis: - Selvfølgelig. Jeg lærte mye av George sjøl om han var forbasket sta.

  • Rinus Michels: - Totalfotballens far. Ajax og Nederland på begynnelsen av 70-tallet ble avgjørende for mitt fotballsyn.

- Det kunne vært flere, sier Eggen. - Og for et par år siden ville jeg nok satt Alex Ferguson på lista også. Men jeg liker ikke holdningene han representerer lenger - fra å ha vært en kar som avlet opp en rekke egne talenter handler alt nå bare om å kjøpe, kjøpe og kjøpe. Og der har du han Arsene Wenger i Arsenal også. En veldig god trener som tar snarveier gjennom å handle alle han kommer over.

Vås

Hvilket Rosenborg også kunne gjort, sier han, om ikke filosofien hadde vært annerledes. Akkurat som om RBK ikke har kjøpt nok. Men det er en forskjell, sier han også, på Nils Arne Eggen og Italias statsminister, TV-mogulen og Milan-eier Silvio Berlusconi. Som etter Eggens begreper har levert det groveste fotballfilosofiske overgrepet på denne planeten.

- Han mener Milan til enhver tid bør ha fire landslagskapteiner på tribunen sånn at ingen andre lag verken i Italia eller Europa for øvrig kan bruke dem. Har du hørt på makan til vås, sier Eggen.

Nei, sikkert ikke. Og heldigvis er Berlusconi aleine om å være så ekstrem. Så fra det kapitalistisk superegoistiske går vi derfor til det som er bedre og viktigere enn mammon og det å vinne fotballkamper, ære og berømmelse.

Og kjører sosialdemokratens liste over det som virkelig betyr noe:

  • At mine nærmeste - kona, barn og barnebarn har det bra.

  • At det blir fred på Sri Lanka og i Midtøsten.

  • At de rike landene sletter all gjeld de har til de fattige landene - de kan jo ikke betale likevel.

  • At vi støtter opp om de som virkelig gjør noe - hjelpeorganisasjonene.

  • At vi ikke venter på at George Bush skal forandre sitt politiske syn, men tar til orde for at terror ikke kan bekjempes med terror.

- Da vi var i Vitoria i Brasil med Rosenborg i 1991 gikk det opp for meg at det virkelig nytter å hjelpe, sier Eggen.

- Da var vi på en skole hvor vi spilte fotball med ungene. Og så fikk vi en idé - vi ba dem om å skrive opp de tingene de virkelig trengte. Med løfte om å samle inn noen kroner på Brakka da vi kom hjem.

- Vi sendte 40000 kroner nedover etter kort tid. Tilbakemeldinga vi fikk var et bilde av et hus med et helt nytt klasserom. Med tavle til å skrive på og gassovn de kunne lage mat på. Også navneskiltet da, «Casa Rosenborgo». Da ser du at det faktisk er mulig bare pengene når fram til de som skal ha dem.

Minner i kø

Nils Arne Eggen omtaler følelsene og virkelighetserfaringene rundt «Casa Rosenborgo»-episoden som en stor og god hendelse fra tida i Rosenborg. Fra fotballbanen står også minnene i kø. Men de er så mange - og så store - at han må velge.

Og da blir det disse:

  • Cupseieren 1960

  • The Double 1971

  • Da de slo Besiktas og kvalifiserte seg til Champions League for første gang i 1995.

  • 2- 1 seieren over Milan - den som ga kvartfinale.

  • 3- 0 seieren over Dortmund.

Merk deg at ingen av de 11 seriemesterskapene på rad inngår på denne lista. Se heller på dem som ett massivt og 11 år langt høydepunkt. Og bare Rosenborg kan slå det i Norge. Hvis de tar sitt tolvte.

- Framtida ser lys ut, sier den avtroppende. - Alt ligger til rette for at Rosenborg skal kunne fortsette å være Norges ledende fotballag. Men ærlig talt, jeg hadde ikke trodd - ingen kunne tro det, eller drømme om det - at vi skulle være der vi er i dag da jeg kom tilbake i 1988. For det er jo uvirkelig.

- Champions League er det beste som har skjedd Rosenborg og europeisk fotball.

Det beste som kan skje Nils Arne Eggen - etter alt det gode som har skjedd - er at han nå får fred. Denne siste sesongen har kostet mer enn han i løpet av året har vært villig til å innrømme. Og derfor er det bare én ting som gjelder her og nå.

En konjakk for å lette på trykket.

- Det vi har gjort i år med en ikke altfor sterk Rosenborg-utgave viser at det bortimot umulige er mulig. Vi lå tross alt 10 poeng bak et godt stykke utpå høsten. Og mister jeg trua og drivkraften - og nå snakker jeg om rollen min som trener - finnes det ingen mulighet. Derfor har jeg brukt enormt mye krefter på meg sjøl for å holde koken i hverdagen.

Og den som bruker krefter blir sliten. Og Nils Arne Eggen er det. Sliten. Og derfor, sjøl om vemodet vil være der, er han glad for kveldens sluttstrek.

Den måtte nemlig komme.

På flyttefot

Allerede til søndag drar han og kona Karin til Spania for å ordne de siste detaljene rundt leilighetskjøpet på La Manga. Når han kommer hjem skal han flytte fra de 140 og altfor mange kvadratmeterne på Moholt - «det er for svært det vet du, det er jo bare Karin og meg nå» - og ned til 80 på Trondheims solside ved Nidelvas utløp. Og der vil han en gang i framtida få Steffen Iversen boende over seg. Som også har handlet.

- Jeg skal i fjerde etasje - Steffen bor på taket. Jeg trur han har kjøpt alt oppå der, sier Eggen.

Og planene er klare. Og mange. Og en av dem handler om at han vil anonymisere seg sjøl. Og i forsøket på å klare det - hvilket blir vanskelig - skal han leve for sine til nå største forsakelser. Som disse: Familien - hvis de har behov for det.Meg sjøl - jeg har behov for det.Bøkene - jeg vil bli klokere.Hytta.Båten - det er ingen ting som å kjøre sjarken på 22 fot rett vestover i finvær.For han skal i hvert fall ikke gjøre følgende:Ha Lerkendal som hovedarena.Skaffe seg ytterligere karriere.Utøve mer makt.

Skål på det!

- Jeg har aldri hatt behov for å utøve makt, sier han.

- Og det husker jeg at jeg påsto overfor Ole (By Rise) en gang. Og da fikk jeg svar - Ola sa at grunnen til det var at jeg hadde så mye av det. Uten at jeg har bedt om makt har han sikkert helt rett.

Dream Team

Jeg husker jeg hadde store ører som stakk ut av uniformslua med dusk den søndagskvelden i 1965 da Nils Arne Eggen kom ned flytrappa med sitt og Vålerengas første seriemesterskap i fotball. Jeg husker at jeg hadde et langt horn også. Og nå sitter jeg her - midt i avecen - med store øyne. Klar til å skrive ned hans svart-hvite drømmelag i 4- 3- 3.

Et trøndersk Dream Team uavhengig av tid.

Fra mål til ytre venstre:

1 Geir Karlsen
2 Vegard Heggem
3 Erik Hoftun
4 Kåre Rønnes
5 Erling Meirik
6 Harald Sunde
7 Bent Skammelsrud
8 Steffen Iversen
9 Karl Petter Løken
10 Odd Iversen
11 Mini

- Jeg skulle ønske jeg kunne spilt med 50 mann, sier Nils Arne Eggen. - Dette er det tøffeste uttaket jeg noen gang har gjort. Men laget er godt - det er veldig mye RBK i det. Og det oser av tilhørighet og dyktighet.

Klokka 20.45 i kveld starter hans siste kamp. Rundt 22.30 blir det rart å være på Lerkendal. Men «hain vil itj ha no' styr, hain Nils - det e nok no».

Akkurat som om det er han som bestemmer.