TRIST I BERGENBranns Cato Guntveit depper etter enda et tap på Stadion. Hva er det som gjør at bergensere mislykkes så ofte i toppidrett?
FOTO: Marit Hommedal / SCANPIX
TRIST I BERGENBranns Cato Guntveit depper etter enda et tap på Stadion. Hva er det som gjør at bergensere mislykkes så ofte i toppidrett? FOTO: Marit Hommedal / SCANPIXVis mer

Byen som sjelden lager toppidrett

Foreløpig er Brann bare et eksempel på hvor vanskelig det er å gjøre det stabilt godt i Bergen.

||| DA seriegullet endelig kom hjem i 2 007, var det en prestasjon som de mest vennlige av oss trodde skulle forandre Bergen som idrettsby. Det skjedde såvisst ikke.

I stedet har vi fått drøyt to år med tallrike Brann-tilhengernes krav, kav og mas som bekrefter det gamle inntrykket av at dette er byen med folk som ikke passer til å få toppidrett.

Det blir rett og slett for mye prat.

GRAVER du dypere i Bergens påfallende lite ærerike idrettshistorie, finner du sikkert andre medvirkende årsaker til den manglende sportslige suksessen. Mellom de sju fjellene har det for eksempel lenge vært dårlig plass til gode baner og bruksvennlige idrettsanlegg. I hvert fall før byens rike onkel tok tak i sammenhengen mellom breddeaktivitet og toppidrett.

Skjønt bergensk toppidrett har det vært vrient å se i de siste tiårene der nordmenn ellers har vendt seg til å utkonkurrere de fleste utlendinger i alt som har med sport å gjøre. For hvor har bergenserne vært midt i denne framgangen? Joda; byen ga oss en topp håndballkeeper og et par andre bra jentespillere, to hardt arbeidende gangere fra utkanten med OL -og VM-sølv og selvsagt Alexander Dale Oen. Ellers er det meste av norsk heder blitt hentet inn med folk fra Nord-Norge, Trøndelag, Nord-Vestlandet, Sogn -og Fjordane, Romerike, Oslo eller Sørlandet.

Kort sagt; fra nesten hvor som helst bortsett fra Bergen.

SELV da Brann etter 44 år endelig tok seriegullet sitt, skjedde det med kun et par bergensere beskjedent plassert i forsvar. Dengang var Erik Huseklepp bare en innbytter på et mesterlag. Nå er han innfødt stjerne på et utslått cuplag som fortsatt mest baserer resultatene sine på innkjøpte spillere -- og aller helst vil løse problemene ved å kjøpe mer.

Det er i slike tunge stunder at byen i beste fall bør utfordre seg selv. Hva kan gjøres for å løfte fram eget talent? Hvordan lage de bergenske idrettsmiljøene litt mer tålmodighet, prate mindre om kjappe resultater og heller trene mer og riktigere?

DET var slike ettertanker Bjarne Berg la fram i konflikten sin med Brann-ledelsen seint i vinter få måneder før han døde. Som drivkraft i investorgruppa Hardball som har finansiert de store spillerinvesteringene i klubben siden 2 004, så Berg til slutt sin del av ansvaret for at Brann i årevis har vært lønnsledende i norsk klubbfotball tilsynelatende uten å ha noen klar plan på hva de ulike investeringene i sum skulle føre til:

_Vi forærte Brann en altfor myk sovepute, skrev Berg i Bergens Tidende:

_Ved at våre penger satt så løst, har vi bidratt til å holde lokale talenter for langt unna førsteelleveren.

TILSYNELATENDE er det mye mer i det lokale idrettsmiljøet som påvirker talentutviklingen negativt. I så måte er det å sparke enda en Brann-trener en blindvei for å komme ut av uføret. Kanskje har Steinar Nilsen en for defensiv stil til å bygge et lag som matcher det bergenske selvbildet, men det vikigste er at bildet blir klarere av hva som kreves for å utvikle stabil toppidrett.

Rent trenermessig har pussig nok Bergen ellers vært bedre utrustet enn de fleste. Byen har fått fram flere topptrenere som har gitt betydelige bidrag til den norske idrettsframgangen. Avdøde Rolf Sæterdal er størst. Nå følges han fint opp av Edvald Boasson Hagens kunnskapsrike trener Fredrik Mohn.

Og merkelig nok:

•• Mohn prater sjelden om triumfene som må komme helst i går. Han snakker heller om utviklingstid, nærhet til utøverne sine og helhet i treningsarbeidet.

Kanskje er det håp for Bergen likevel?