Bytt ut Ullevaal-bermen først

Når 25 mann i et hviterussisk skramleorkester lyder bedre enn 25 000 nordmenn på tribunen, er det ikke landslaget som trenger forandring.

ULLEVAAL (Dagbladet): I går hadde vi et elendig fotballandslag, men et mye verre publikum. 25 000 nordmenn som aldri klarer å overdøve et hvitrussisk skramleorkester, som piper over innsatsen lenge før pause og som synker så dypt i sin egen ego-verden at de buer ut appellen for årets TV-aksjon trenger ikke noe godt fotballag.

De trenger hjelp til selvinnsikt.

LA GÅ

at de fleste av oss nå har hørt nok om statsminister Bondeviks psykiske smell, men det går an å skille person og sak. I hvert fall i pausen da Norge ennå ledet 1- 0. Pipekonserten mot Bondevik og RBK-kaptein Erik Hoftun som frontet høstens TV-aksjon for hjerterom og et mer rausere samfunn, var så grumsete at jeg lurer på hvilke folk som går på landskamp i Oslo for tida.

Særlig fotballinteresserte kan mange av dem knapt være. For hverken trøkket i sekundene med medgang eller drittslengingen i motgangen er det sportslig hold i.

Åge Hareides forsøk på å forandre landslaget fortjener mest av alt et nytt publikum.

FOR BARE

ni måneder siden var det en tilsvarende Ullevaal-berme som krevde endring. Dengang ble den kynisk, effektivitetsorienterte norske spillestilen pepet ut på samme arena.

Hareide og spillerne forsøker å gi folk noe nytt. Etter en rekke flotte treningskamper virket det som om de skulle klare å gjennomføre et stilskifte, men nå har det stokket seg.

Har du bare litt peiling på fotball vet du at dette er et spill der ting ofte stokker seg. Det har noe å gjøre med det store antall variable underveis mot målet. De gode prestasjonene skal gjennomføres i forhold til ti andre pluss et motstanderlag som ikke alltid spiller som forventet.

På Ullevall var det få gode individuelle prestasjoner og enda færre som hang sammen med lagkameratenes suksess.

SANNSYNLIGVIS VAR

både trener og spillere mer skremt av smellen mot Italia enn vi trodde. Hareide viste litt av det ved å fravike prinsippet om to offensive kanter på hjemmebane. Ved å velge Petter Rudi framfor Jan Derek Sørensen fra start varslet han gardering i forhold til årets mange angrepskåte treningskamper:

 Da det gjaldt som mest, var ikke Norge på full fart framover på hjemmebane.

De meningsløse valgene med ball røpet spillernes usikkerhet. Gang på gang ble ballen løftet forbi Sigurd Rushfeldt på topp i stedet for å bruke den innøvde veien via sentral midtbane eller møtende spiss.

Mot Hviterussland ble alt det lange en blindvei.

DESSVERRE

de korte ballene også. Selv på hjemmebane var det umulig å se stilskiftet som Hareide og hele spillergruppa har jobbet for. Og som publikum krevde for ni måneder siden.

Dette kravet var jo nettopp utgangspunktet for Åge Hareides ambisjoner. Han så at et stivnet Drillo-regime var i utakt med det norske fotballfolkets ønsker om et mer underholdende spill, og satt opp en ny målsetting om stolte norske øyeblikk.

Nå skjønner Åge Hareide i hvert fall at Ullevaal-publikummet er et troløst folkeslag.

FOR HVEM

ellers lengtet etter stolte øyeblikk idet Vidar Riseth ga Norge ledelsen? Det var en scoring som hentet ut av den klassekampen da han på første pult som ellers aldri scoret hadde sitt livs øyeblikk. Ballen bare datt rett ned på venstrelåret til Vidar rett i cornerklynga. Han rakk ikke å strekke ut beinet; bare henda idet ballen spratt videre rett i mål. Så lenge landslaget leder, holder det å juble.

Rett skal være rett:

 Vidar Riseth scorer ganske ofte på corner.

Men like riktig:

 Den norske ledelsen kom ut av lite som minnet om den fotballen landslaget ønsker å spille.

Bortsett fra scoringen og noen glimt av Morten Gamst Pedersens blendende talent, var førsteomgangen en miss. Men den hadde uansett ledelsen som ville gjort det mulig å få skuldrene lave nok til å slå Skottland på bortebane om en snau måned.

EN SLIK SEIER

er mulig likevel. Norge har fortsatt et taktisk opplegg og bra nok spillere til å kjempe om andreplassen i denne kvalikpulja.

I går var det lettest å se svakhetene i laget; backer og stoppere som er så teknisk begrenset at de lager for mange frispark rundt egen boks, unggutter som Magne Hoseth og Morten Gamst Pedersen som varierer i prestasjonene og Martin Andresens formsvikt som gjør at hele det offensive trøkket har stoppet opp. I neste kamp kamp kan de groveste feilene rettes opp.

FOR MIDT I ALL

begredeligheten var Norge noen centimeter fra tre poeng og en normal start på VM-kvaliken. Så nær var headingen fra Claus Lundekvam i sluttsekundene.

Forsiktig sagt:

 Det var adskillig nærmere en anstendig fotballprestasjon enn det Ullevaal-publikummet kom i går.

<B>SKAMMELIG: Ullevaal-publikummet har mye å lære - både om fotball og folkeskikk. I går peip de ut både statsministeren og landslaget.