Carew, flaks og glade gutter

BEOGRAD (Dagbladet): John Carew er tilbake på landslaget sammen med gleden og den gode, gamle norske flaksen. Alle tre er velkomne. Åge Hareide ynder å sitere følgende engelske fotballordtak:

- Ikke gi meg en god trener. Men en trener med flaks.

Nye Norge har fått begge deler. Pluss John Carew.

CAREW FØRST. Vi unner ukas mest utskjelte gårsdagens opplevelse av å hjelpe Norge til et flott resultat på bortebane. Han gjorde seg fortjent til det gjennom å jobbe godt for fellesskapet ved et par anledninger, samt ved å vente tålmodig på medspillerne mens det stokket seg som verst i angrepsrytmen.

Men mest fortjener Carew plassen som spiss fordi han er den han er.

John Carews fysiske forutsetninger for å rydde vei for norske fotballseirer er åpenbare, og forløpet til målet like naturgitt. Med Carew som spiss har Norge alltid sjansen, og det er et argument ingen trener klarer å si nei til.

SÅ HAREIDE som både under og etter kampen bekrefter inntrykket av at Fotballforbundet har gjort et godt trenervalg. Sånt kan du lese fort og feil på resultatlista som viser fem seirer på fem kamper. Den gode trenerhånda vises best på tryggheten i det norske laget.

Selv på en ganske trist fotballkveld fortsatte spillerne å prøve på et offensivt system som slett ikke sitter. Da blir det snart mulig å få det til.

DEN OFFENSIVE utfordringen er å kombinere mer ballbesittelse med høyt tempo både på ball og bein inn i bakrommet. Mot Serbia lyktes det bare etter et par lekre Martin Andresen-pasninger før pause. Ellers fikk spisser og kanter helst ballen feilvendt eller så seint at de allerede hadde mistet farten.

Rytmefeilene var jevnt fordelt. Noen ganger startet kantene for tidlig, av og til kom ballen for seint og oftest var framspillet upresist.

Først i sluttminuttene da serberne prøve å utlikne med ti mann, satt litt av det offensive norske spillemønsteret.

DETTE BLE heller ingen test på hvordan Hareides defensive tenkning holder. Det var hjemmelagets skyld.

Serberne hadde ruslekveld på Røde Stjerne Stadion. Ikke noe samlet press mot de norske ballfordelerne på midten og slett ikke noe samlet lag i angrep. På den måten fikk vi aldri se hva Nye Norge står for i kampene der motstanderne styrer.

Til og med de serbiske mulighetene måtte vi lage med egne bein. Først Claus Lundekvam som la inn en ekstra dragning rett utenfor eget straffefelt, så Martin Andresen med en unødvendig støttepasning i samme posisjon og til slutt John Arne Riises løse heading mot eget mål.

Denne kvelden ble alt samlet opp av tverrliggeren og keeper Thomas Myhre. Derfra til å gjøre slurvet til vane, krever enda mer flaks.

DET KOSTER å forandre spillestil, men det er ingen grunn til å skrive ut hele regningen selv. Det kommer heller ikke Åge Hareide til å tillate.

Det er greit for ham å ta et oppgjør med det personlige slurvet. Gårsdagens tabber angår egentlig ikke Hareides nye offensive tenkning. Feilene kom ikke fordi spillerne er for dårlige til å spille seg ut bakfra, men fordi de tok gale valg i et par tilfeldige situasjoner.

SLIKE TABBER er det enkelt å rette på. Særlig fordi de ikke fikk noen konsekvens. I ettertid er det bare resultatet som blir stående, sammen med den selvtilliten som bare gode resultater gir.

Sånt gir glade gutter både på og utenfor banen. For hvert eneste pluss i resultatboka blir sjansen større for å lykkes i VM-kvaliken til høsten.

Landslaget drar fra Beograd som en samlet, tilfreds fotballgjeng med tro på at Nye Norge har kvaliteter til å klatre videre på verdensrankingen.

Mer er det ikke mulig å få ut av en dårlig treningskamp.