FRA SAMME SPREDTE NABOLAG:  Charlotte Kalla og Therese Johaug kommer fra utkanten. Som så mange av de nordiske skiheltene. I dag møtes de på andreetappen i stafetten. FOTO: Terje Pedersen / NTB Scanpix .
FRA SAMME SPREDTE NABOLAG: Charlotte Kalla og Therese Johaug kommer fra utkanten. Som så mange av de nordiske skiheltene. I dag møtes de på andreetappen i stafetten. FOTO: Terje Pedersen / NTB Scanpix .Vis mer

Charlotte vet hvorfor hun vinner

Går for det største gullet mot Therese Johaug i dag, mens farmor sitter der oppe og vinker.

FORLEDEN ble jeg skjelt ut på lederplass i Dagens Næringsliv fordi jeg kom med den visstnok provoserende meningen at raske langrennsløpere hadde noe å gjøre med levende gårdsbruk og en fornuftig distriktspolitikk. Etter at langrenn de siste årene også er blitt en trendsport for de mest materielt vellykkete, pirket jeg borti et eksistensielt problem for de som er satt til å skrive om det å tjene penger:

•• For Dagens Næringsliv liker privat sponset langrenn, men misliker nasjonalt subsidierte bønder.

Det er muligens en passe kjølig holdning til livets økonomiske realiteter, men smelter som Falun-snøen i mildværet om den ikke blir saltet med litt levd omtanke.

For Charlotte Kalla for eksempel.

FOR; om lederskribenten i DN vil unnskylde at jeg bryr han/hun med hverdagen fra langrennssporten igjen, så kommer også Charlotte fra distriktet. Fra Tärendö i Pajala kommune i Lappland.

Det er ikke så mange som kommer derfra. Husklyngen ble til en "by" i ordets svenske betydning på 1600-tallet med en miks av finner, svensker og samer. Nå har stedet "Forest Hotel" for de som kommer på besøk for å fiske i den vakre elva og en såkalt "centralskole" med 50 unger for de som fortsatt klarer å bo fast der.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er dette elevtallet som er distriktets utfordring i det virkelige livet.

Også langrennssportens; om vi altså tror at lek er en viktig del av det å leve også når denne leken rommer noe mer enn å forbedre persen på Birken ved hjelp av den ultimate intervalløkta.

INN mot Tärendö kan det av og til være vanskelig å finne folk du kan spørre om veien. Det er blankt på Google-kartet over fra E-8 gjennom Pajala; omtrent som de kartutsnittene du zoomer deg inn på fra steppene. Det er derfor jeg tar med en veibeskrivelse til kirken. Du må innom den for å skjønne litt mer av Charlottes vei i sporet.

Da kjører du bare av fra Pajala vei 99, og tar den 30 kilometer lange vei 395 til Anttis veiskille. Der velger du skiltene som viser vei 394 Tärendö/Gällivare, og så er et nye 15 kilometer før du passerer broen over Kalix elv. Da viser et enslig, hvitt skilt veien, og du finner kirken på venstre hånd.

Sammen med minnene om Charlottes farmor.

MENS Charlotte har kjempet seg fram i sporet til posisjonen som hele Sveriges idrettsjente, har den lille trofaste fanklubben av familie og venner fra Tärendö fulgt etter med sine hjemmelagde plakater. I Falun er de 25 stykker, men ikke farmor.

Det var derfor farfar Bengt stod alene i sluddet på torget i VM-byen på tirsdag, og ventet på at Charlotte skulle få gullet for seieren på 10 km. Han har vært med barnebarnet fra renn til renn, og etterpå var han rørt:

- Jeg er sikker på at Charlottes farmor ser det også, sa han, og så kom Charlotte og forsikret bestefar gråtende at han hadde rett:

- "Fammo" sitter der oppe og vinker og er glad hun også, sa Charlotte.

For det er jo glede, nærhet og samhold også denne eliteidretten egentlig dreier seg om.

DET er derfor de små fellesskapene fra de minste lokalklubbene ofte får fram de største stjernene. Men de må likevel være noen.

Den nordiske langrennssporten lever ikke i et vakum der ute i distriktene. Den trenger samfunnet rundt seg; skolene, vennene, de andre jobbene, det åpne samvirkelaget, kafeen ved bensinstasjonen og flest mulig andre som har fine liv som ikke dreier seg om å gå fortest mulig på ski.

den spennende andreetappen på VM-stafetten i dag går Charlotte Kalla mot Therese Johaug. Therese er bondejente fra Dalsbygda. Det er slett ikke like blankt på kartet rundt der, men dagliglivet helt nord i Østerdal minner om fellesskapet i Pajala.

At både Sverige og Norge stiller med stafettlag der nesten alle jentene kommer fra slike småsteder, forteller noe mer om hverdagen i skisporten enn det økonomiens regnemesterne foraktelig karakteriserer som en såkalt "spuriøs sammenheng"; det vil si at noe som tilsynelatende henger sammen, ikke gjør det likevel.

De fine skijentene fra distriktene sprer menneskelige verdier som føles varmere enn tælen fra bunnlinja.

Som den sitrende, indre gleden over ny bestetid i Birken, altså.