SENTRALT I SPILLET :  Vladimir Putin bestemmer selv om boikotten av russisk friidrett utvikler seg til en kald sportskrig. Her med sin lojale sportsminister Vitaly Mutko og stavhopperen Yelena Isinbayeva før åpningen av Sotsji-lekene. FOTO: AP.
SENTRALT I SPILLET : Vladimir Putin bestemmer selv om boikotten av russisk friidrett utvikler seg til en kald sportskrig. Her med sin lojale sportsminister Vitaly Mutko og stavhopperen Yelena Isinbayeva før åpningen av Sotsji-lekene. FOTO: AP.Vis mer

Coe ble presset til boikott. Tør de andre tirre Putin?

Nå er selv ikke Russland mektig nok til å stoppe en opprydning i pilleskapene.

DET var ventet at det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) bestemte seg for å holde Russland utenfor konkurransene sine helt fram til over OL. Med stadige nye historier om hvor lite russerne selv er interessert i å rydde opp i misbruket sitt etter fjorårets skandaløse avsløring av en tilnærmet statlig organisert svindel, var avgjørelsen gitt.

Det formelle grunnlaget for beslutningen lå i den knusende rapporten om tilstanden i russisk friidrett som Rune Andersen; spesialutsendingen til Russland, la fram for IAAF-ledelsen. Men det finnes også en ekstra grunn til at dette ikke kunne ende annerledes:

•• Helt inn til gårsdagens avgjørelse i IAAF, har Sebastian Coe, presidenten selv, vært plaget av det han inntil nylig har gjort av nyttig antidopingarbeid.

Eller for å være mer presis; det han ikke har gjort.

SEINEST denne uka sendte BBC et nytt dokumentarprogram som mente å kunne bevise at Coe sist høst løy for det britiske parlamentets egen undersøkelseskomite, ved å vitne at han ikke visste noe om den utstrakte organiseringen av dopingjukset i Russland. Det samme programmet spant også tråder fra Coe til enkelte av de ansatte i IAAF som nå er under rettslig etterforskning i Frankrike fordi de hjalp fram manipulasjon av russiske prøver.

Til sammen ble dette rett og slett for mye gråsone for enda en internasjonal idrettstopp som har innsett alt for lite alt for seint:

••  Sebastian Coe kunne knapt ha fortsatt som en tilnærmet troverdig IAAF-president om han ikke hadde opprettholdt boikotten av Russland.

Og da begynner dominobrikkene å falle for de mange sjefene som helst hadde ønsket at situasjonen i toppidretten ble som den har vært de siste tiårene. Det vil si at det fortsatt skal være lett å jukse og vanskelig å bli tatt.

FOR når Coe måtte gi seg for presset, drar det med seg to viktige brikker til; det internasjonale Antidopingbyrået (WADA) og den internasjonale olympiske komite (IOC).

I de store dopingsakene har det lenge vært vrient å se hvem som er hvem av disse to organisasjonene. Verv og ansvar har gått på kryss og tvers. Det samme gjelder de politiske trådene fra de enkelte sakene til det å holde den internasjonale idretten samlet og velstående . Altså; hvilke land man ikke måtte trå for nær og hvilke personer det for all del gjaldt å holde seg inne med.

Russlands president Vladimir Putin er absolutt en slik person. Bare for litt over ett år siden var det utenkelig at noen av verdens fremste idrettsbosser ville våge å legge seg ut med Putin. Nå blir også de presset til å gjøre det.

DENNE uka publiserte New York Times en svært interessant reportasje om maktspillet i WADA. Den fortalte hvordan det globale dopingpolitiet ble tvunget til å være nettopp det; et politi som både undersøker og dels straffer dopingsvindel.

For WADA-lederne hadde etter stiftelsen for drøyt femten år siden opprinnelige tenkt seg selv som et rådgivende og normsettende organ. Da enkelte av lederne og de ansatte ville gå mer radikalt til verks, førte det til en spenning mellom to fløyer. Med Craig Reedie, en skotsk badmintonleder og IOC-topp som WADA-sjef, overtok den forsiktige fløyen makten. Men så førte en bevisst lekkasje av tilstanden i russisk idrett til at Reedie mistet kontrollen:

•• Jack Robertson, en svært dyktig amerikansk WADA-etterforsker ble så frustrert over den manglende politiske viljen til å ettergå russernes svindel, at han lekket avgjørende bevismateriale til den tyske TV-journalisten Hajo Seppelt.

Da Seppelt i desember 2014 med stø hånd samlet disse bitene til ARD-dokumentaren «Hvordan Russland lager vinnere», måtte selv den langt mer forsiktige Reedie reagere. WADA oppnevnte en såkalt «uavhengig ekspertkommisjon» med antidoping-veteranen Dick Pound som sjef. Da fikk endelig de russiske varslerne som allerede i et par år hadde informert WADA om svindelen,  respons hos dopingjegerne. Det sjokkerende de hadde fortalt, viste seg å være sant. Bare noen måneder etter leverte Pound den første rapporten, og russisk friidrett satt i klisteret.

GÅRSDAGENS forlengelse av utestengelsen av Russland forrykker maktbalansen i WADA, og gjør det mer sannsynlig at organisasjonen må etterforske også andre områder. En utredning av en eventuell laboratorie-svindel i Sotsji er allerede i gang, og så kan det bli aktuelt å ettergå de viktigste idrettene.

Hvor aktuelt avhenger av neste brikke i dette spillet. For IOC bestemmer fortsatt selv hvem som får lov til å være med i de olympiske lekene. Det betyr at presset nå er flyttet helt opp til Thomas Bach,  den tyske IOC-presidenten som har et godt forhold til Vladimir Putin.

Er Bach virkelig villig til å risikere dette forholdet ved å opprettholde utestengelsen av russisk friidrett?

AKKURAT det spørsmålet er så åpent at det er grunn til å merke seg den skjeve nødutgangen friidrettslederne ga både seg selv og IOC.
Boikott-vedtaket ble etterfulgt av en unntaksregel. I enkelte tlfeller skal russiske friidrettstjerner med særlig godt rulleblad få reise til Rio likevel og representere bare seg selv.

I moderne olympisk sammenheng er dette en tulleregel. OL er og blir en kamp landene imellom. Denne prestisjen er også roten til det russiske dopingondet der antall medaljer er blitt det viktigste.

Men den nye unntaksregelen kan muligens tøyes av IOC til å åpne for et par av russernes favoritter; for eksempel stavhopperen Yelena Isinbayeva . Om det er bra nok for Putins politiske bruk av sport, vet han kanskje ikke selv ennå. Putins reaksjon på boikotten var forholdsvis forsiktig i går kveld. Først når IOC kommer med sin endelige beslutning til uka,, blir det mulig å se om russerne av hjemlige grunner vil bruke denne boikotten til å utfordre det olympiske fellesskapet for eksempel gjennom en boikott av hele lekene.

DET skjer sannsynligvis ikke. Med et fotball-VM på hjemmebane i 2018, er det allerede for mye internasjonal idrettslig ære på spill til at russerne nekter å være med. Men om for eksempel Russland skulle bli ekskludert fra det pågående Europamesterskapet på grunn av tribunevold, blir mesterskapet på hjemmebane om to år også et usikkert prosjekt. Da knaker samholdet i den aller største idrettsfamilien.

Foreløpig er det bare det felles familiebildet på friidrettsstadion i Rio som ligger tynt an.

FOTNOTE: IAAF ga i går også OL-amnesti til varslere som den russiske 800 meter-løperen Julia Stepanova. Det skulle bare mangle. Uten varslernes mot, hadde ikke denne svindelen blitt avslørt.