FOTBALLENS NYE ARTISTER:  Kjempeklem fra stopper Mario Yepes til spillfordeler Abel Aguilar etter nok en festforestilling fra Colombia.FOTO: AFP/Daniel Garcia.
FOTBALLENS NYE ARTISTER: Kjempeklem fra stopper Mario Yepes til spillfordeler Abel Aguilar etter nok en festforestilling fra Colombia.FOTO: AFP/Daniel Garcia.Vis mer

Colombia er nye Brasil

Fiksere, flinkere og med mye mer trøkk.

BRASSESSPARK het det den gangen i kameratgjengen min, og det var bare Torfinn som klarte trikset. Det nye sparket kunne ikke hete noe annet selv om vi alle visste at det var Eusebio som hadde vist det på TVen, og at han var portugiser. At de også snakket portugisisk i Brasil, visste vi kanskje ikke. Det ble i hvert fall ikke trukket inn i diskusjonen om navnet på dette akrobatiske vågestykket. Sånt var unødvendig på den tida. Brassesparket  mor, far og hele familie var selvsagt Brasil. Alt det kule i fotballen kom jo derfra.

Det er derfor dette verdensmesterskapet i Brasil for min og noen generasjoner fotballspillere har et tilnærmet mytisk preg. Denne turneringen må være vakker. Eller som Brasils jevngamle trener Scolari forleden så poetisk uttrykte forventningen da han skulle forklare ferdighetene til en av spillerne sine:

- Han har glede i føttene, sa Scolari.

Det er mye glede rundt fotballen  i Brasil i dag etter seieren i straffesparkkonkurransen mot Chile, men det vakre i turneringen kommer fra et annet lag og et annet land.

I dag er Colombia det nye Brasil.

DET er ikke så overraskende. For hvert eneste mesterskap blir forventningene til det som var brasiliansk fotball, litt blassere. Selv Neymar med all sin naturlige lekenhet forandrer ikke på det.

Denne endringen er egentlig ikke Brasils skyld engang. Den er bare kommet som en naturlig følge av fotballens nye verdensherredømme. Det at sporten preger hverdagene for unger overalt, at denne leken blir til stadig nye triks hvor som helst og at all moroa legges rett ut på YouTube med tekst på hvilket som helst språk.

I går var det på spansk, og det var slett ikke noe brassespark. Strengt tatt ikke noe nytt heller.

FOR volleyskuddet fra sportens nye vindunder James Rodriguez til 1 - 0 mot Uruguay var en av fotballens klassikere. Et sånt standardnummer der alle fagkommentatorene på TV får forklart hva de kan om de fysiske kreftene som bestemmer om et skudd sniker seg under tverrliggeren eller blåser håpløst over, og hvor viktig det er at skytteren venter, venter og venter med skuddfoten for å sikre nettopp det at ballen ikke fyker ukontrollert opp.

James hadde akkurat så full kontroll som du har når det du gjør kommer helt naturlig:

** For i VM er det å spille lekende lett fotball. naturlig for Colombia.

Der Brasil i kampen før manglet overskudd og plan for å angripe; og mer og mer slet med å følge Chile fordi flere av chilenerne var tryggere med ballen, kvikkere i føttene og flinkere til å se mulighetene for å spille sammen,  inntok Colombia selveste  Maracana med et spill som minnet om all den ekstra hyggen brasiliansk fotball en gang stod for.

DENNE kvelden var det visst lov til det meste på Colombia. Stopperne dro vekk Uruguays spisser uten å tenke på konsekvensene , backene Juan Zunica og Pablo Armero kastet seg framover og driblefantomet Juan Cuadrado forvillet seg inn i møljer overalt. Bare spillfordeler Abel Aguliar passet på at vidunderet James Rodriguez fikk ballen ofte nok. Ellers var dette kampen der hvem som helst gjorde hva som helst med ballen hvor som helst.

Alt sammen fordi der var naturlig der og da. Det var lek.

KANSKJE var det derfor den overmodige dribleren Cuadrado plutselig ble den mest geniale taktikeren da han headet bakover i feltet til James Rodriguez og 2 - 0 i ett av tidenes flotteste angrep.

For dette var en kveld der også Maracana ble en for liten scene. De to scoringene til James hørte ikke hjemme i en lokal søramerikansk  åttedelsfinale med et såret og sint Uruguay som motstander. Dette var finalescoringer for nye fotballdrømmer og nye myter om hvem det er som spiller den vakreste fotballen.

Akkurat nå er det Colombia.

HVA som er forskjellig fra dagens Brasil er det mulig å ane også ut fra statistikken i de to åttedelsfinalene. Der løp Colombia litt mer (rundt 600 meter pr. spiller), slo flere kortpasninger (26% mot 22%) og traff oftere med forsøkene sine (73% mot 68%).

Dessuten tråklet Colombia seg gjerne gjennom midten, mens Brasil brukte sidebackene som spillfordelere de gangene de ikke slo langt.

Det gjør vertsnasjonen overraskende ofte i denne turneringen. Mot Chile var brasilianerne oppe i 17% langpasninger, og lyktes bare i litt over halvparten av forsøkene.

Da er det kanskje ikke så rart at noen gamle forestillinger om hvem som spiller den artigste fotballen, også skjener ut.