TO ÅR FØR: Leeds vant FA-cupen på Wembley i 1972, etter 1-0 over Arsenal. Billy Bremner bæres av lagkameratene. Foto: NTB Scanpix/Keystone Pictures USA/ZUMAPRESS
TO ÅR FØR: Leeds vant FA-cupen på Wembley i 1972, etter 1-0 over Arsenal. Billy Bremner bæres av lagkameratene. Foto: NTB Scanpix/Keystone Pictures USA/ZUMAPRESSVis mer

Leeds og Billy Bremner:

Da Billy Bremner var musikalstjerne

Da Jimmy Armfield tok over et skrantende Leeds i 1974, var det eneste han kunne gjøre for å få dem på rett vei å sette opp en... musikal.

Disiplinærkomiteen så ikke det første slaget. Det gjorde ikke Francis Lee heller. En rett høyre fra Leedsspilleren Norman Hunter sendte Derby-spissen i knestående, og kløvde leppa hans.

Lee, som hadde filmet seg til en straffe og sørget for at Derby ledet 2–1 i det viktige førstedivisjonsoppgjøret et par dager før «Guy Fawkes Night» i 1975, kom seg på beina, klar til å fortsette slåsskampen. Lagkameraten Charlie George fikk, sammen med David Harvey og Trevor Cherry, stoppet Lee samtidig som Billy Bremner prøvde å hindre at Derby’s Kevin Hector landet oppå Hunter. Dommeren Derek Nippard sendte kamphanene i dusjen, og overlot til disiplinærkomiteen i FA til å straffe dem.

TV-bildene som komiteen så på, viste bare hva som skjedde etter at dommeren hadde utvist spillerne: Lee som med et susende svingslag sender Hunter i bakken, før alle kaster seg over ham.

Så, mens Lee fikk fire kampers utestengelse og 250 pund i bot, kunne Norman Hunter forlate disiplinærkomiteen med et stort smil rundt munnen. Ikledd sin fineste dress satte han seg i manager Jimmy Armfields bil for å dra tilbake til Leeds og kveldens store forestilling.

JIMMY ARMFIELD: var treneren som tenkte utenfor boksen - og fikk spillerne til å ikle seg dameklær og synge fra en revyscene. Foto: NTB Scanpix
JIMMY ARMFIELD: var treneren som tenkte utenfor boksen - og fikk spillerne til å ikle seg dameklær og synge fra en revyscene. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Et par timer seinere kom hardhausen ut fra garderoben og skuet ut mot publikum. Ikke de trofaste supporterne på «Lowfields» og «Chratching Shed» på Elland Road, men mødre, fedre og en skokk med unger som hadde fylt opp City Varieties Music Hall i Leeds. For å se på Leeds United – den vidunderlige, kyniske, glamorøse, brutale og spennende 1970-utgaven – spille musikal.

«Her er Baron Diver, tilbake fra London», erklærte en fløyelskledd Armfield i det Hunter går fram på scenekanten for å avlevere et av datidas meste berømte engelske slagord: «Klarte vi oss ikke bra?»

Hvis det var et engelsk lag som i 1974 fortjente å motta hyllesten fra publikum, var det Leeds United.

Med Beatles oppløst, det engelske landslaget i vanære og Manchester United sendt ned i 2. Divisjon var Leeds utvilsomt det mest populære kollektivet av stjerner i England.

De hadde internasjonale størrelser som Billy Bremner, Terrey Yorath, Johnny Giles og Eddie Gray. De hadde spillere med kallenavn – «Bite Yer Legs» Hunter, «Sniffer» Clarke og «Hot-Shot» Lorimer. De hadde nummer på sokkene, og hadde akkurat byttet ut sitt trauste påfugl-motiv med det berømte Smiley-merket.

De hadde til og med spilt en Topp 10-single, «Glory Glory Leeds Unted», med det minneverdige verset: «Little Billy Bremner is the captein of the crew/For the sake of Leeds United he would tear himself in two/His hair is red and fuzzy but his body’s black and blue.»

Journalisten John Wray, som den gang dekket klubben for The Bradford Telegraph and Argus, legger til: «De var definitivt det beste laget i landet. Når du dekket dem, hadde du på følelsen av at hele verden leste det du skrev. Og at du var med på noe helt enestående.»

Likevel, det eneste enestående med Leeds United i oktober 1974 var med hvilken hastighet de hadde falt i unåde. Don Revie var dratt til London for å erstatte Sir Alf Ramsey som Englands landslagstrener, og Leeds hadde hentet Brightons Brian Clough som hans erstatter. Veldig mot Cloughs eget ønske.

De neste 44 dagene, minneverdig gjenskapt i «The Damned United» av forfatteren David Peace, var helt surrealistiske. Spillerne fikk beskjed om å levere tilbake medaljene de hadde vunnet under Revie fordi de var vunnet med juks. Nysigneringene John McGovern og John O’Hare ble skydd fordi Clough hadde trent dem i Derby. En annen nysignering, Duncan McKenzie fra Nottingham Forest, ble latterliggjort som overskuddsmateriale i et lag overfylt av angrepskraft.

BILLY BREMNER: Kaptein og musikalstjerne.
BILLY BREMNER: Kaptein og musikalstjerne. Vis mer

Da Bremner og Kevin Keegan ble utvist for å ha utvekslet knyttnever under Charity Shield-kampen, falt Leeds i unåde hos det engelske folk. Etter at sesongen startet, falt laget sammen og ble liggende helt til spillerne tvang ledelsen til å kaste ut Clough.

Inn i denne giftige atmosfæren kom Jimmy Armfield, tidligere kaptein på Blackpool og England. Han hadde satset på en karriere som journalist, men sa ja til å trene Bolton. Noe han gjorde med moderat suksess. På den annen side, alt ved den godmodige Armfield var moderat. « Jimmy var nesten for snill til å være trener», sa McKenzie. «Han var som den snille naboen alle ønsker seg.»

«Jeg måtte få bort den dårlige stemningen, den sure lukta som lå over Elland Road», sier Armfield. « Laget måtte opp på beina igjen. Vi trenge en samlende øvelse. Derfor ringte jeg Barney Colehan, og sa: ‘Jeg har en idé…’». Og teater, radio- og tv-produsenten Colehan tente da han fikk høre at ideen var å la spillerne sette opp en musikal.

«Jeg trodde vi kunne kjøre en lunsjforestilling på Elland Road. Men Barney insisterte på at vi skulle sette musikalen opp på City Varieties, samme sted som sendte det berømte TV-programmet The Good Old Days», forteller Armfield.

Nå gjensto det bare å fortelle spillerne at de skulle trene mer. Ikke på å slå pasninger og score mål, men for en å spille på en teaterscene. Og at flere av dem i dameklær. « De så på meg alle sammen, som om jeg skulle være en gal mann,» minnes Armfield.

Alle bortsett fra en mann. « Da Jimmy fortalte om musikalen, syntes jeg det var ganske smart. Jeg skjønte hva han ville oppnå,» sier Duncan McKenzie.

Og Armfield var snedig da fikk med seg de gjenstridige spillerne, særlig Norman Hunter.

«Jeg fortalte dem at halvparten skulle gå til veldedighet, og halvparten til et testimonial-fond,» forklarer han. «Den neste som skulle få testimonialkamp var Norman, dermed var den saken løst».

Det var et par vitser til å begynne med. Men spillerne kastet seg fort inn i sin nye karriere som musikalartister. Og all tvil var borte da Armfield kom med manuset til musikalen: Disney-versjonen av «Askepott».

«Vi lo godt på første prøve,» minnes han. «Jeg hadde skrevet inn en del vitser som gikk på de forskjellige spillerne. Alle elsket det. Vi hadde en leseprøve, og så var det hjem for å pugge replikker.»

Jimmy Armfield visste at han ikke kunne gi spillerne en dialog som drev stykket framover, så han skrev seg inn som fortelleren. Han skulle stå på sida av scene.

Den tidligere Nottingham Forest-spilleren Duncan McKenzie hadde tittelrollen. « Jeg skulle komme ut i min Askepott-kostyme mens Jimmy sa: ’Her kommer Askepott, rett fra Forest’. Det ga ingen Oscar, men folk i salen lo godt,» minnes McKenzie.

Norman Hunter trodde ingen ville komme for å se dem opptre. Der tok han feil. På grunn av tett kampprogram, kunne de ikke sette opp mer enn to forestillinger. Begge ble utsolgt på under en time. Under premieren i desember 1974 var teatersalen, hvor Charlie Chaplin, Harry Houdini og Music Hall-dronninga Marie Lloyd hadde spilt for fulle hus, fylt til bristepunktet av et forventningsfylt publikum.

«De satt i midtgangene og sto oppetter veggene,» husker McKenzie.

Bak scenen samlet Armfield inn laget til et siste spillermøte. «Jeg fortalte dem at ingen trener i verden hadde holdt en peptalk til fotballspillere kledd som dem. Og så spurte jeg dem om noen hadde lyst på en drink. Jeg hadde lest at enkelte skuespillere trengte en oppstiver. Jeg mener å huske at jeg serverte en brandy til noen få, blant annet meg selv.»

Og så gikk teppet opp, og ut kom McKenzie. Han var kjent for sine practical jokes, og da han dro fram en sigarett fra under kjolen, og tente den, brølte salen av latter.

«Som de profesjonelle vi var, satt replikkene som lissepasninger. Også min hovedreplikk: ’ Den hvis fot passer til denne tøffelen, vil bli min dronning!’,» forteller Noman Hunter.

Kveldens var allerede en fullkommen suksess, da klubbkapteinen gjorde et av sine berømte soloraid inn i ukjent terreng.

«Askepott spør etter Buttons (Askepotts tjener), og Billy Bremner kommer ned midtgangen i blikkhatt, mens han slenger godteri til ungene. Et naturlig talent. Han skulle gått til scenen,» forteller Armfield.

Billy Bremner kom fra fattigslige kår i Skottland, og bodde et vanlig boligstrøk i Leeds. Han likte å gå på puben med vanlige arbeidsfolk, så folk ble ikke overrasket over å se en av England største fotballstjerner i en slik rolle. I tillegg røykte han som en skorstein.

«Hvis du satt ved siden av ham i spillerbussen endte du opp med å stinke røyk, og fingrene hans var helt gule av nikotin. Så han var litt av et syn den kvelden i sitt kostyme, med det røde håret, den kritthvite huden og med gule fingre som delte ut godter. Du kunne ikke ha plukket ut noen bedre Buttons den kvelden. Han elsket barn og kom godt overens med alle,» forteller Hunter.

Og Leeds elsket musikalen. Stykket skulle vare en time. «Men med all jubelen og applausen ble det 90 minutter – akkurat som en vanlig kamp,» forteller Armfield.

Enkelte sportsjournalister var redd for at Leeds skulle miste fokus. Leeds avsluttet sesongen bare åtte poeng bak seriemester Derby, og slo Johan Cruyff og Barcelona på vei til finalen i Europacupen. Der tapte de mot Bayern München.

«Vi klarte oss bra, gjorde vi ikke?,» spør Jimmy Armfield.