DET ER MANGE ord og superlativer å bruke om Muhammed Ali. De fleste, egentlig, på alle klodens språk. Mannen var i alle sammenhenger unik. Men skal jeg velge ett er tilstedeværelse det beste jeg kommer på.

Selv innelåst i sin egen sykdom eide Ali enhver tilstelning og setting.

Han var og vil alltid være The Greatest.

MUHAMMAD ALI GJORDE et uslettelig inntrykk på alle som krysset hans spor. Jeg har vært så heldig. Det var riktignok ikke så lenge, det kan vel knapt kalles et møte, men det var et "how are you, Champ" da øynene våre møttes i forkant av en VM-kamp i Las Vegas. Og selv om jeg alltid har ønsket det skulle vært mer og at jeg hadde hatt anledning til å sette meg ned og virkelig oppleve denne paven av sport - og en gang tidlig på 90-tallet ble det forsøkt gjennom gode kanaler i den profesjonelle bokseverdenen - så var det i hvert fall et "how are you, Champ".

Betydningsløst, ja.

Men likevel fire ord jeg ikke ville vært foruten.

MITT FØRSTE MINNE av Muhammad Ali var som Cassius Clay. Han het fortsatt det da han bokset Sonny Liston for første gang i Miami. Florida, og vi her i Norge fikk høre litt kommentatorlyd og publikumsstøy fra kampen og det vanvittige dramaet som fulgte da tittelforsvarer Liston aldri reiste seg fra stolen til den sjuende runden. Og selv om jeg ikke husker det som det var i går, vi skrev 1964 den februardagen for 52 år siden, så husker jeg gleden, den dårlige lyden, sprakingen i radiokabinettet fra tyske Blaupunkt, de hese stemmene, skrikingen og den vanvittige stemningen.