Da han ikke var så kjekkas lenger, ble Petter endelig folkets mann

Denne gangen vant Northug på vår måte.

DA Dagbladet lanserte Folkets Idrettspris i 1990, var norsk eliteidrett på sitt svakeste. Vi hang langt, langt etter i alle de prestisjetunge internasjonale grenene, manglet populære landslag og selv den siste vinterolympiaden var blitt en fiasko.
Så kom vårt eget Lillehammer-OL, opprettelsen av Olympiatoppen og den nye felles satsingen som på rekordtid gjorde Norge til en bemerkelsesverdig sterk idrettsnasjon med triumfer i alt fra alpint til sjakk.

Aldri har idrett som felles nasjonal kultur stått sterkere hos oss enn i disse siste 25 årene. Det reflekteres på lista over vinnerne av Folkets Idrettspris. Her er helst de navnene som betyr noe også utenfor idretten; de som har oppnådd mer enn det som vises med tall på en resultatliste eller i plasseringer på en tabell. Som Johann Olav Koss med viljen og evnen til å bruke alle triumfene til å hjelpe andre, Vegard Ulvang som et stolt, samlende norsk symbol etter OL-suksessen på Lillehammer, Bjørn Dæhlie som ble en av gutta på tur og fikk oss til å kjøpe klærne hans, Vebjørn Rodal med fortellingen om at alt er mulig også for et vinterfolk som oss, håndballjentene som forlengst er blitt en del av TV-programmet i førjulstida og så forunderlige Magnus Carlsen i det grensesprengende tankespillet sjakk som er så forlokkende smart at dere har stemt ham fram til seier åretter år..

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men til slutt åpnet det seg også plass for Petter Northug blant nordmenn flest. Da han ikke var så kjekkas mer, og gråt noen tårer på seierspallen i Falun. 

FOR Petter hadde jo vunnet alt det som var å vinne i sporten sin lenge før dette mesterskapet. Sånn var det ikke resultatene i seg selv som gjorde at han for for første gang etter gjennombruddet var langt foran i avstemningen til Folkets Idrettspris. Det var litt måten han vant de tre første gullene på, men mest kraften og følelsene under og etter 5-mila.

Der fenomenet Petter Northug med all hans sprint og spit vinter etter vinter har splittet hjemmepublikummet i to med en høylydt heiagjeng og en stille hoderysting, forandret denne avslutningen alt. Der og da føltes den overveldende.

SPILT i sakte film en vinter seinere, ser den først og fremst typisk norsk ut. Våre største idrettshelter har gjerne vært de som har slitt mest. Det er derfor nordmenn over femti fortsatt vet hvor de var da Oddvar Brå brakk staven og det var derfor Grete Waitz ble en selvsagt sjef for juryen da vi satte i gang med Folkets Idrettspris.

Det var den tradisjonen Petter Northug hev seg inn i på vei opp den siste steile bakken før skistadion i Falun. Lut i ryggen trampet han de siste meterne gjennom løssnøen opp fram til furutreet på toppen på samme kantete vis som historiens norske skikonger hadde slitt seg gjennom skogsløypene lenge før langrenn ble høyteknologisk stadionidrett i faste spor.

Da så vi ikke lenger kule Petter med caps, solbriller og stæsj bak spillebordet. Vi så den idretten som vi liker å tro vi nordmenn behersker bedre enn de fleste; det totalt utmattende, ærlige slitet som skiller mellom de veldig gode og de aller beste. De som henter fram krefter de ikke ante de hadde.

RENT sportslig har Petter lenge tilhørt den siste kategorien.

At han til slutt også erobret folkets hjerte, skal han ta til seg. Det gir medaljene en helt annet verdi.

TOTALT UTKJØRT :  Petter vant på den måten norske idrettshelter helst skal vinn; totalt utkjørt. FOTO: Hans Arne Vedlog.
TOTALT UTKJØRT : Petter vant på den måten norske idrettshelter helst skal vinn; totalt utkjørt. FOTO: Hans Arne Vedlog. Vis mer