VIF-spiller Anders Nedrebø mistet motivasjonen og la fotballen på is

- Da jeg var i Fana med VIF 2 og skulle spille foran 100 stykker, måtte jeg ta en runde med meg selv

Anders Nedrebø fikk guttedrømmen oppfylt da han skrev treårskontrakt med Vålerenga, men hverdagen som Eliteserie-spiller var ikke helt som han hadde sett for seg.

BLE LEI: Anders Nedrebø ble lei fotball i Vålerenga, og forlot klubben i januar, selv om han hadde to år igjen av kontrakten. Her i aksjon mot Alexander Stølås og Haugesund i fjorårets Eliteserie. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
BLE LEI: Anders Nedrebø ble lei fotball i Vålerenga, og forlot klubben i januar, selv om han hadde to år igjen av kontrakten. Her i aksjon mot Alexander Stølås og Haugesund i fjorårets Eliteserie. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

(Dagbladet): Etter en haug med kamper på nivå tre og to i norsk fotball gjennom flere år i HamKam, Asker og Bærum, fikk Anders Nedrebø endelig sjansen på det øverste nivået i fjor som 27-åring.

Nedrebø signerte en treårskontrakt med Vålerenga før 2016-sesongen, men fikk ingen god start på sin karriere som Eliteserie-spiller. Han slet mye med skader i sesongoppkjøringen, og endte med fem kamper i vår øverste divisjon. I fire av disse kom han inn fra benken.

Tilværelsen som fotballproff ble ikke helt som Anders Nedrebø hadde håpet på.

- Det ble ikke slik jeg så for meg. Jeg var uheldig med skader i starten. Kjetil Rekdal hadde 13-14 mann som han brukte i store deler av 2016, og det var vankselig å gjøre så mye med det, sier Anders Nedrebø til Dagbladet.

Nedrebø var ikke blant disse. Selv om Vålerenga gjorde det svakt i fjor fikk han få sjanser på førstelaget.

Lite spilletid

I de foregående årene i lavere divisjoner hadde han vært fast på laget, eller «bankers», som han sier selv.

- Jeg fikk en annen hverdag enn den jeg så for meg. Det var litt mindre kult å være i en toppklubb enn det jeg hadde sett for meg. Den hverdagen... Det var noe jeg hadde drømt om siden jeg var liten, men det ga meg ikke like mye som jeg hadde håpet på. Jeg ble litt lei, forteller Nedrebø.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer