Da Marco ble Mehmet

Bytt navn og lær deg sangen vår. Esten O. Sæther kommenterer.

WIEN (Dagbladet.no) Marco Aurelio Brito dos Prazeres var en god brasiliansk fotballspiller som kom til Tyrkia for å være med på den store og godt betalte framgangen i tyrkisk klubbfotball. Nå heter han Mehmet Aurelio og spiller semifinale for sitt nye land i Europamesterskapet.


Det er ikke så spesielt med sportsfolk som krysser grenser og uten familiære grunner finner seg en ny nasjon. Vi har vår egen Katja Nyberg hos håndballjentene, og under vikingtida dro atletene våre med Sigurd Jorsalfare på en Europa -og Midt-Østen turne der flere havnet i Myklagard, datidas Istanbul, som artister i keiserens garde.

Ettersom de bodde i den tyrkiske storbyen under det bysantiske keiserdømmet, slapp de kanskje å skifte navn for å passe inn i omgivelsene. Det gjorde ikke fotballspilleren Marco, og det navnbyttet antyder litt av det som ligger bak dagens kamp.

KNAPT noe folk dyrker fotballen sin mer lidenskapelig enn tyrkerne. Den eventyrlige sportslige framgangen det siste tiåret, har gjort at denne sporten stadig klarere speiler den lange linjen i tyrkisk historie som grenselandet mellom østlig og vestlig kultur.

Da Marco etter fem år som klubbspiller kjapt fikk sitt tyrkiske statsborgerskap og debuterte på landslaget som første «ikke-tyrker» i 2006, gikk det bare en kamp før ryktene florerte om hans unasjonale innstilling. Den tyrkiske sportspresssen fulgte opp ved å beskrive hvordan deres nye landsmann stod helt taus under nasjonalsangen før landskampen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Lot han kanskje være å synge med vilje?

Nei, eks-brasilianske Marco slet med uttalen og ikke med lysten til å tilpasse seg en fremmed kultur. For å vise sitt nytt nasjonale sinnelag endret han derfor fornavnet til Mehmet.

NÅ SPILLER Mehmet semifinale mot Tyskland for den tyrkiske kulturen. Alle landskamper mot europeiske motstandere har denne dobbeltheten i seg; det gjelder både fotball og nasjonal identitet:

TYRKISK NOK: Det finnes knapt et folk som dyrker fotballen sin like lidenskapelig som tyrkerne, skriver Esten O. Sæther. Foto: PIERRE-PHILIPPE MARCOU/AFP
TYRKISK NOK: Det finnes knapt et folk som dyrker fotballen sin like lidenskapelig som tyrkerne, skriver Esten O. Sæther. Foto: PIERRE-PHILIPPE MARCOU/AFP Vis mer

- Hver eneste av disse kampene er spesielle. Tyrkerne lever i en fin balanse mellom det å bli anerkjent som en vestlig nasjon og samtidig beholde sitt kulturelle særtrekk som et muslimsk land, sier tyskeren Tobias Schächter, som nylig kom ut med boka «Süperlig. Den ukjente historien om tyrkisk fotball». Med Tysklands nær 3 millioner tyrkere er det bra marked for sånn både før og etter denne store dagen.

SHÄCHTER framhever den tyrkiske landslagssjefen Fatih Terim som en nasjonalistisk provokatør, og forfatteren er langt fra alene om å titte nærmere på hva denne sommerlige spradebassen langs sidelinja har å tilby bortsett fra et markant brystparti under den godt, åpne hvite kampskjorta:

- Selv om Fatih Terim er en ultranasjonalist, støtter jeg selvsagt Tyrkia, sa den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel rett før EM-start.

Som svoren Fenerbahce-tilhenger fra guttedagene har Pamuk et kjærlighetsforhold til tyrkisk fotball, men han er redd for det sporten fører med seg:

- Fotball er ikke opium i Tyrkia; det er mer som en maskin som produserer nasjonalisme, fremmedfrykt og autoritær tenkning.

- Det er ikke seirene som fremtvinger nasjonalismen. Det er tapene. Nasjonalismen er født av tapte kriger og jordskjelv. De to 8 - 0 nederlagene mot England i 1984 og 1987 var slike avgjørende tap, forteller Pamuk som egentlig hadde skrevet rundt denne tematikken inn i romanen «Svart bok», men som droppet disse avsnittene. Han synes de ble for røffe.

Det er et sterkt utsagn fra en forfatter som selv er blitt tiltalt etter hjemlandets straffelov paragraf 301 for «å fornærme det tyrkiske».

ETTERPÅ har Fatih Terim understreket at han ikke bærer nag til den tyrkiske Nobelpris-vinneren for denne nådeløst presise karakteristikken. På tyrkisk TV svarte Terim ganske kontant at for ham er Pamuk «nasjonalistisk uinteressant».

Da Marco ble Mehmet

Såpass arroganse kan Fatih Terim, med kallenavnet «Keiseren», koste på seg for tida. Det er hans taktiske trekk som har løftet Tyrkia videre gjennom to tilsynelatende umulige kamper, og det passer perfekt at ingen ting ser verre ut enn i dag.

FOR på fotballbanen er dette oppgjøret mellom elevene og lærerne. Tysk fotball har i årtier levert den faglige ekspertisen til Tyrkia både som klubb -og landslagstrenere. Også Joachim Löw, dagens sjef, har undervist i Fenerbache, og skjønner med hvilken kraft tyrkerne kommer til dette oppgjøret.

Nettopp faren for å undervurdere det skaddeskutte -og karantenerammede tyrkiske laget gjør at Löw sannsynligvis fortsetter med Miroslav Klose som enslig spiss og en ekstra bemannet midtbane.

Det er her Mehmet Aurelio skal vise at han ikke lenger er Marco, og at han nå spiller med en ekstra kraft fordi fotballen betyr noe mer enn å vinne.

Det høres ikke særlig lekent brasiliansk ut, men absolutt tyrkisk.

Da Marco ble Mehmet