NY TRENER: Lars Lagerbäck ble ny norsk landslagstrener i vår. Da var Norge verdens 84. beste fotballag. Nå er vi nummer 59. Men det er fortsatt ikke godt nok. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
NY TRENER: Lars Lagerbäck ble ny norsk landslagstrener i vår. Da var Norge verdens 84. beste fotballag. Nå er vi nummer 59. Men det er fortsatt ikke godt nok. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Fotballandslaget i 2017

Da Moi oppsummerte den siste landskampen, evaluerte han 2017 uten å være klar over det

- Det er ikke godt nok, sa Mohamed Elyounoussi etter 0–1 for Slovakia i årets siste landskamp. Han kunne like gjerne snakket om hele året.

DA LARS LAGERBÄCK ble smuglet inn bakveien som frelser og ny norsk landslagstrener, var Norge verdens 84. beste fotballandslag, alt ifølge FIFAs resultatorienterte koeffisienter. Det var tilbake i slutten av januar. Elleve måneder og ni landskamper seinere er vi nummer 59, fortsatt ifølge FIFA. Subtraksjonsmetoden, som er det eneste målbare før man dukker ned bak resultatene, motstanderne og utførelsen, forteller derfor om en framgang på 25 plasser.

Norge herrer A er med andre ord blitt bedre.

MEN BEDRE I forhold til hva da? Bedre enn det historiske lavmålet (84) i januar, en plassering som bare forverret seg fram til vi nådde et nytt historisk bunnivå i juli (88)? Eller bedre enn forventningene som ble stilt, da Norge fikk en landslagstrener med tilnærmet sluttspillgaranti (Sverige fem, Nigeria ett, Island ett)? På det første spørsmålet er svaret selvfølgelig «ja», der gjelder subtraksjonsmetoden alle dager, men på det andre er jeg veldig usikker.

Ja, fotballandslaget vårt har fått en bedre defensiv struktur, det skal Lars Lagerbäck ha.

Offensivt derimot – basert på friske minner fra den siste kampen mot et Slovakia som i store deler av kampen ruslet rundt og gjorde som de ville, en kamp der vi de facto ikke hadde en eneste skikkelig offensiv aksjon – sitter jeg med en følelse av at vi i beste fall står på stedet hvil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TRE SEIRER, TO uavgjort og fire tap er Norges overflatiske statistikk etter ett år med Lagerbäck. Målforskjellen er 13–13. Bak disse tallene, når du tar bort 8–0 seieren over verdens 204. beste lag (av 211), finnes det tall på at vi slipper inn for mange mål og scorer for få. Det er selvfølgelig et minus. Når motstanderne trenger få sjanser for å score mål, og vi trenger mange, vil du alltid være i trøbbel. For San Marino kan ikke vekte i en slik evaluering selv om det selvfølgelig er en helt ålreit prestasjon å score åtte mål, selv mot bussjåfører, slaktere og en maler.

Derfor er det lagets laveste nivå som plager oss.

For det er skremmende lavt.

OG DET ER på bortebane det plager oss mest. Det er der vi har tapt i 2017. Alle steder bortsett fra i San Marino. 0–2 for Nord-Irland i Belfast var en brutal åpning på året. 0–6 mot Tyskland i Stuttgart var direkte ydmykende. Mens 0–2 mot Makedonia, et lag vi skal slå både borte og hjemme med tanke på ambisjoner og målsettinger, og 0–1 for et uinteressert Slovakia, bekreftet manglene.

Det blir ikke sluttspill av sånt.

DET HØRER MED at vi er ubeseiret på Ullevaal selv om det er for tidlig å si at Lagerbäcks Norge har gjort landskamparenaen til et fort. To treningskamper (Tsjekkia 1-1, Sverige B 1-1) og to kvalifiseringskamper (Aserbajdsjan 2–0 og Nord-Irland 1-0) er likevel faktum. Og det er bra selv om det er totalen som maler hele bildet.

Det er ikke bra.

Du må, slik jeg konkluderte etter 0–1 for Slovakia i november, være NFF-ansatt for å si året har vært framgangsrikt.

JEG HAR IKKE sett den sedvanlige evalueringen fra toppfotballsjefen dette året. Mulig den kommer. Men jeg hørte han snakket om 2017 i noen kjappe setninger på Fotballfesten for en drøy måned siden. Der konklusjonen, slik jeg tolket den, var at vi må bli bedre borte.

Klarer vi det blir det bra, ifølge Nils Johan Semb.

HVORDAN VI SKAL klare det er en annen skål. Den hører ikke jula til. Kraftig lut må til for å få Norge på kjøl. Og litt modigere uttak. Det tror jeg vi får se i 2018. For selv om stammen Lagerbäck søker og gjerne skulle hatt er i tynneste laget, så er det noen der.

De spillerne må brukes.

Hver gang.