DA LARS LAGERBÄCK ble smuglet inn bakveien som frelser og ny norsk landslagstrener, var Norge verdens 84. beste fotballandslag, alt ifølge FIFAs resultatorienterte koeffisienter. Det var tilbake i slutten av januar. Elleve måneder og ni landskamper seinere er vi nummer 59, fortsatt ifølge FIFA. Subtraksjonsmetoden, som er det eneste målbare før man dukker ned bak resultatene, motstanderne og utførelsen, forteller derfor om en framgang på 25 plasser.

Norge herrer A er med andre ord blitt bedre.

MEN BEDRE I forhold til hva da? Bedre enn det historiske lavmålet (84) i januar, en plassering som bare forverret seg fram til vi nådde et nytt historisk bunnivå i juli (88)? Eller bedre enn forventningene som ble stilt, da Norge fikk en landslagstrener med tilnærmet sluttspillgaranti (Sverige fem, Nigeria ett, Island ett)? På det første spørsmålet er svaret selvfølgelig «ja», der gjelder subtraksjonsmetoden alle dager, men på det andre er jeg veldig usikker.

Ja, fotballandslaget vårt har fått en bedre defensiv struktur, det skal Lars Lagerbäck ha.

Offensivt derimot – basert på friske minner fra den siste kampen mot et Slovakia som i store deler av kampen ruslet rundt og gjorde som de ville, en kamp der vi de facto ikke hadde en eneste skikkelig offensiv aksjon – sitter jeg med en følelse av at vi i beste fall står på stedet hvil.