TO PINNER: På stranda i Libreville spilles det fotball hele dagen, hver dag. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TO PINNER: På stranda i Libreville spilles det fotball hele dagen, hver dag. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Guttene fra Afrika - ny serie

Da norsk fotball oppdaget Afrika, endret det alt: - Jeg kunne si: «Han der er god. Hvor mye koster han?»

Dagbladet har forsøkt å finne ut hvordan det gikk med de over 250 afrikanerne som har vært innom norsk fotball siden årtusenskiftet. I løpet av de neste ukene forteller vi historiene til flere av dem.

LIBREVILLE/WARSZAWA/OSLO (Dagbladet): Stig Torbjørnsen drev egentlig trykkeri på dagtid da Kjetil Rekdal ba ham speide litt for Vålerenga tidlig på 2000-tallet.

I Dagbladet de neste ukene møter du flere afrikanske spillere som har vært i Norge for å spille fotball.
I Dagbladet de neste ukene møter du flere afrikanske spillere som har vært i Norge for å spille fotball. Vis mer

Sammen med Trond Hoftvedt («breial Vål’enga-bohem» - første google-treff) og Leif Eriksen (pappaen til Bengt), tittet unge Torbjørnsen etter spillere. På Valle fikk han god tone med en fyr som hang rundt Valle på denne tiden, agent Lars Petter Fosdahl.

Fosdahl spurte - han hadde hørt gode ting - om ikke Stig kunne reise ned til Afrika og titte litt. Han reiste. Noen uker senere kom Torbjørnsen tilbake med sørafrikanske Toni Nhleko, som fikk prøvespill i Brann og kontrakt nesten umiddelbart, og Macbeth Sibaya. Sibaya fikk kontrakt med Rosenborg like etter.

Da fikk agent Fosdahl fart på seg.

«Kan ikke du dra til Elfenbenskysten, der har jeg hørt det er gode muligheter», sa han til Stig Torbjørnsen. «OK», tenkte Stig. Og kom hjem med Raoul Kouakou, selveste «røde Raoul», etter hvert mest kjent for alle utvisningene han pådro seg. Også Kouakou fikk kontrakt med Sogndal uten særlig tvil. Her hadde guttene oppdaget noe.

Dette var en del av starten på et fenomen i norsk fotball.

- Klubbene ante ingenting om disse spillerne. Men nå hentet vi flere på rekke og rad. Noe var i ferd med å skje. Da fikk jeg personlig den følelsen: Dette er dritkult, sier Stig Torbjørnsen til Dagbladet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2000 var det fem afrikanske fotballspillere i Norges to øverste divisjoner: Robert Boateng, Bala Garba, Albert Cole, Abdu-Karim Ahmed og Felix Ademola.

I løpet av de neste 17 årene eskalerte importen voldsomt.

PÅ JOBB: Speider Stig Torbjørnsen utenfor Stade de l'Amitié i Libreville i Gabon. Torbjørnsen var blant de første nordmennene som reiste til Afrika for å finne fotballforsterkninger. Det var en del av starten på et fenomen i norsk fotball. Foto: Bjørn Langsem
PÅ JOBB: Speider Stig Torbjørnsen utenfor Stade de l'Amitié i Libreville i Gabon. Torbjørnsen var blant de første nordmennene som reiste til Afrika for å finne fotballforsterkninger. Det var en del av starten på et fenomen i norsk fotball. Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Dagbladet har forsøkt å finne ut hvordan det gikk med afrikanerne som har vært innom Eliteserien og nivå to siden årtusenskiftet. Vi har talt i overkant av 250, og forsøkt å sjekke hvordan det gikk med de fleste.

Noen var kort innom og dro videre til vanvittig suksess og rikdom. Noen kom hit, feilet, og måtte dra hjem til det livet de hadde et mål om å bruke fotballen til å forlate. Noen spiller her fortsatt, en del lever her fortsatt. De fleste hadde slekt og familie hjemme som satset alt på at deres utvalgte skulle klare det.

I løpet av de neste ukene skal vi fortelle historiene til et par av guttene fra Afrika.

Warszawa

- En fyr kom til bort til meg og ba om en kopi av passet mitt. Jeg ga det til ham. Et par uker senere ringte han og ba meg dra til ambassaden for å søke om visum. Jeg visste ikke hvor jeg skulle før jeg dro dit, der fortalte de det. Visumet var til Norge. For meg kunne det virkelig ha vært hvilket som helst land. En uke etter det igjen var jeg i Skien på prøvespill.

Daniel Chima Chukwu står i det splitter nye kjøkkenet i en leid leilighet i Wilanow, et av de finere strøkene sør i Warszawa og tenker tilbake til Nigeria 2010. I sofaen sitter kompisen Sadam Sulley fra Ghana og lader opp til det som senere blir et ydmykende FIFA 17-nederlag for vår mann. Kjøkkenbenken bærer preg av at noen som har det som jobb har kjøpt inn store mengder dagligvarer basert på en ganske vag handleliste.

Daniel husker han var redd da han kom til Odd første gang, han var ung og visste ingenting om Norge. USA var det eneste landet han hadde noe forhold til utenfor Afrika. Noen proffeventyr senere skal han spille Champions League-kvalik for Legia til høsten.

- Øyeblikket jeg landet - jeg visste ikke hva jeg skulle ha på meg engang, for det var så kaldt. Jeg kom fra Afrika med mine vanlige klær, og med en gang jeg landet i Oslo holdt føttene mine på å ta livet av meg. Jeg klarte omtrent ikke å bevege meg. Klubben skaffet meg en jakke. Men det var en forferdelig opplevelse i starten, sier Chima.

PROFFLIVET: Daniel Chima Chukwu må tåle Fifa-tap for andrelagsspiller Sadam Sulley.
Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet
PROFFLIVET: Daniel Chima Chukwu må tåle Fifa-tap for andrelagsspiller Sadam Sulley. Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet Vis mer

Libreville

Gabon er et relativt lite land i Afrika, det ligger litt sør for Kamerun, og du trenger som vanlig gulfeber-vaksine og malariatabletter for å komme inn.

I Libreville er det midten av mai, regnsesongen nærmer seg og det er U17-afrikamesterskap. Stig Torbjørnsen er på plass. Han er på jobb for Udinese. Klubben har sansen for afrikanske spillere, og har sendt nordmannen hit for å titte. På Stade de l’Amitie er det massiv lyd fra de få tusen som har benyttet seg av tilbudet om gratisbilletter, og det vedvarer tross et etter hvert ganske middels 0-0-oppgjør mellom Guinea og Ghana. Lyden når også bort til VIP-tribunen der Torbjørnsen sitter, sammen med sin kamerunske kollega og en speider for en av Europas aller største klubber. Han har latt seg imponere av to av ghaneserne. Han skal gi navnene til sjefen i Italia.

- I Elfenbenskysten i 2002, da var jeg helt aleine. Jeg hentet folk fra U21-landslaget, liksom. Det er helt sjanseløst nå. Nå kan du møte Aalesund og Stabæk på tur, Stabæk har jo akademi her nede. Folk sendes til Europa mye tidligere enn før. De har vært på prøvespill i FCK eller Brugge før de er 18 år. Klubbene har bedre verktøy nå, et nettverk som fungerer, og ikke minst internett.

- Jeg kunne si til min venn: «Han der er god. Hvor mye koster han, er han tilgjengelig?» Alle var det i 2002. Folk kostet fra 500 000 til halvannen million kroner. 750 000 er masse penger. Så ringte jeg hjem, for eksempel til Brann. «Ja, han vil vi se på prøvespill, Stig». Sånn fungerer det fortsatt. Det er stort sett alltid prøvespill.

Svaret er nesten alltid ja

På hovedstadens Radisson-hotell, i en Le Carré-bok et typisk fint hotell på det afrikanske kontinent, bor det typer som hører hjemme i samme romansjanger: Den overkompenserende lille skotske jævelen som snakker for høyt, de tre hvite sørafrikanerne som over frokost forteller krigshistorier om eventyr med småfly og jeeps til en gammel, taus og sort bekjent.

På den vakre stranda på andre siden av veien for hotellet spilles det hundrevis av fotballkamper hver eneste dag. Sanda er trang. To ganger to pinner, seks mot seks, fire mot fire, hva enn den smale strandkanten tillater.

Det er mange Real Madrid-drakter, Chelsea-drakter, ikke en eneste tippeligadrakt. Men ikke tvil: Hvis Stig Torbjørnsen eller noen andre tar kontakt utenfor et akademi eller en bane og spør på vegne av en norsk klubb: «Vil du være med til Norge?», så er svaret nesten alltid ja.

Den flybilletten - den er mye verdt. De fleste sier ja på flekken, selv om de vet de egentlig er gode nok for Genk, Watford, Chelsea. De sier ja til Raufoss, ja til Haugesund, ja til Lyn. Hvis noen ser deg på en solbrun gressmatte i Gabon og mener du er god nok - den samtalen du får med et norsk pass i etterkant der - den er nok vanskelig for oss som er født inn i et sikkerhetsnett å forstå betydningen av. Guttene sier ja.

Drømmerne

Hvis du sjekker bakgrunnen til hvilken som helst nigeriansk spiller i norske toppdivisjoner de siste ti årene, så finner du svært ofte samme bakmann: Atta Aneke.

Aneke, Oslo-gutt med en fotballgal far som var med å starte bykjerneklubben Oslo City en gang for 20 år siden, har hatt enorm suksess med import av spillere til Norge.

Aneke oppdaget og hentet Odion Ighalo til Lyn i 2007. Ighalo ble ikke et år engang, før han gikk videre til Italia, Spania og Watford, og så fikk kontrakt i Kina. I Changchun Yatai tjener han visstnok nesten to millioner kroner i uka. Det eventyret startet i Norge, og ble også starten på et eventyr for Atta Aneke. Klientlista til Aneke er en «hvem er hvem» av profiler i Tippeligaen: Daniel Chima Chukwu, Odion Ighalo, Nosa Igiebor. Anthony Ujah, Ernest Asante, Aaron Samuel, Fred Friday, Samuel Adegbenro. Dette er ikke alle.

AVTALEMAKER: Agent Atta Aneke med Odion Ighalo.
AVTALEMAKER: Agent Atta Aneke med Odion Ighalo. Vis mer

- En afrikansk spiss som gjør det bra i Norge blir mye raskere lagt merke til ute i Europa enn en norsk eller islandsk spiller. Klubbene vet at afrikanerne har en innebygd sult, de ønskes å lykkes. Da jeg hentet Nosa Igiebor til LSK, og han gjorde sitt første intervju, så sa han rett ut at han ville spille for Barcelona. Da lo alle sammen. Et par år etter spilte Nosa mot Barcelona for Betis og var banens beste, sier Aneke til Dagbladet.

- Disse gutta er ikke redde for å drømme, eller å si hva de drømmer om, eller faktisk tro på det. Det er ikke noe «her er lille meg». Da jeg senere satt på flyet med Ighalo og skulle til Udinese, så sa han rett ut: «Jeg kan ikke se en eneste forsvarer i Italia som skal klare å stoppe meg». Den troen på seg selv betyr noe.

Under brua i Belgia

- Agentsida er fortsatt mer useriøs enn klubbsida, sier Stig Torbjørnsen.

- Det dukker fortsatt opp agenter som kjøper spillere kontant, lurer dem, bestikker foreldre. De går inn og rapper klienter ved å tilby familien i Afrika en bil eller kanskje et hus. Det skjer selv så nærme som i Sverige. Det kan være en sjuskete bransje. Alle er ikke sånn, men det dukker stadig opp sånne historier med noe «fuzz». Du kan stole på ulike agenter, men jobben deres er å flytte spillere. De snakker dem opp. Så forteller de kanskje ikke om den kneskaden, om at moren hans nettopp har dødd, at han sliter med psykiske problemer.

Dagbladets oversikt omfatter spillere som har fått sjansen i en norsk toppdivisjonstropp - da er man på mange måter over det første hinderet. Hvor mange er det som har blitt lurt av kyniske agenter, som har måttet betale flybilletten selv bare for å bli kassert på et mellomeuropeisk fortau? Det er vanskelig å få svaret med vårt utgangspunkt. Men likevel: Det er nok av håpefulle fotballspillere fra Afrika som har prøvd seg med drakt på og reist skuffet hjem.

I Norge kan du få oppholdstillatelse for ett år av gangen, men kravene fra UDI er mange: Du må ha et konkret tilbud fra en arbeidsgiver her. Du skal kunne delta i idrett på høyt nivå, og NFF må bekrefte på vegne av klubben at du har den kompetansen du trenger. Høyt nivå for fotballspillere betyr i herrefotball de to øverste nivåene. Samtidig skal du ikke tjene dårligere enn det de andre spillerne eller trenerne gjør i klubben du skal spille for. Minimumslønnen er uansett rundt 230 000 i året før skatt.

I nigeriansk Premier League tjener spillerne fort like bra som de gjør i Norge. Nigeria har en profesjonell liga, og nettolønningene kan ligge på 20 000 kroner i måneden. I Nord-Afrika, Egypt, Marokko, Tunisia, kan du tjene enda bedre. Men «alle» vil komme til Europa, for det er her mulighetene for det neste steget ligger.

- Av alle spillere jeg har hentet, så har aldri noen måttet betale en krone, sier Atta Aneke.

For å fikse visum i Nigeria må spillerne ofte reise til Abuja. Da betaler Aneke eller klubben både reise og hotell mens de venter, forteller agenten. Den norske klubben betaler ofte billetten til Norge.

- Av alle prøvespillere jeg har hatt her - det er aldri noen som har stukket av, eller blitt borte og så ser du dem plutselig nede på Oslo S. Det er et ordentlig opplegg, man henter bare spillere som man har tro på og mener har en framtid.

- Og går det ikke veien, så snakker du med dem og forklarer hva de må jobbe med. Jeg gir dem ikke opp, jeg forteller heller om eksempler på spillere som har vært på prøvespill tre-fire ganger før de har fått kontrakt. Så får de lommepenger og de drar aldri tomhendt hjem. Det er ikke sånn «du var ikke god nok, nå får du komme deg sjøl til Gardermoen». Jeg har et rykte å ta vare på jeg også. Mange har et bilde av at disse spillerne bare er varer. Mye av det er fortsatt fordommer, sier Atta Aneke.

Storfamilien

Odd ville ha Daniel Chima Chukwu, men pengene forsvant før kontrakten ble undertegnet. Chima gikk til Lyn. Så gikk Lyn konkurs, og den unge gutten flyttet til Molde.

- Jeg kommer fra et veldig stort land, og selv om Oslo er en ganske stor by, så kjedet jeg meg mye der. Så kom jeg til Molde. Det var vanskelig for meg i starten. Men etter hvert som jeg fikk venner som tok meg med på alt mulig, da begynte jeg å kose meg i Molde uten å være redd mer, sier 27-åringen.

ENDA ET STOPP PÅ VEIEN: Daniel Chima Chukwu har vært i Kina - og Norge. I Warszawa bor han i et velstående forstadsområde der ikke alle de yngste har fått med seg hvem han er .
Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet
ENDA ET STOPP PÅ VEIEN: Daniel Chima Chukwu har vært i Kina - og Norge. I Warszawa bor han i et velstående forstadsområde der ikke alle de yngste har fått med seg hvem han er . Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet Vis mer

Daniel Chima Chukwu gikk fra Molde til Kina, det nye gullmarkedet for afrikanske spillere, for å si det litt krasst. Der tvilte han mer enn da han bestemte seg for å dra til Norge uten boblejakke. Den endelige avgjørelsen ble på ingen måte tatt alene.

- Jeg snakket med familien min om hva som sto på spill her, hvor mye penger det var snakk om. Da slo vi det fast sammen, Norge er et bedre sted å være, men vi trenger de pengene. Jeg tenkte: «OK, dette må jeg gjøre, for jeg trenger å skaffe de pengene». Men jeg ville valgt Norge over Kina fotballmessig.

Langt fra alle klarer det

De fleste kommer hit på prøvespill. Speiderne og agentene gjør også feilvurderinger. Så noen av guttene prøver seg uten å lykkes.

- Det er mange som drar hjem igjen, som ikke har fått det til. Kanskje de har vært i Europa noen år, men så ender man hjemme i Nigeria. Så har de forventninger om at jeg skal hjelpe dem og så videre ... det er mange jeg har hjulpet i ganske lang tid, sier Atta Aneke.

- Hver uke er det mas på Facebook og sånn, da prøver jeg jo. Jeg har jo ingen forpliktelser, egentlig, men det er en del spillere jeg har hjulpet litt økonomisk og sånn i noen år, hvor jeg til slutt har måttet si at «nå kan jeg ikke gjøre mer, du er nødt til å finne en annen løsning».

Stig Torbjørnsen hentet en gang en spiller som heter Sidoine Oussou til Vålerenga. 19-åringen fra Benin så i all hast fantastisk ut før reisen til Norge, og ble av noen solgt inn som «den nye Mikel».

Etter de første treningene med VIF var det ingen som gjentok den sammenlikningen. Etter en av de mest nedslående øktene måtte Torbjørnsen ta bilen noen kilometer vekk fra feltet, stoppe, og ha noen minutter for seg selv.

- Men jeg har stort sett alltid tenkt positivt på dette fenomenet. Både spillere som kommer opp på prøvespill og får sjansen uten å klare det, og de som får kontrakt og sender penger hjem. Det er en fantastisk mulighet for mange, sier han.

- Jeg er ganske sikker på at det er veldig få norske fotballfolk som har lurt folk til under brua i Paris eller Brüssel. Det er menneskehandlere som har brukt fotballen som verktøy for å få til noe, som de har brukt flyktningekrisen og alt annet. Livet etterpå ... Altså, Kenny Samson er alkis. Du trenger ikke være afrikaner for å ikke lykkes.