UTE: En chilener sier «takk og farvel» til Spania etter 2-0-seieren. Foto: AFP PHOTO / MARTIN BERNETTI / NTB Scanpix
UTE: En chilener sier «takk og farvel» til Spania etter 2-0-seieren. Foto: AFP PHOTO / MARTIN BERNETTI / NTB ScanpixVis mer

Da Spania trengte alt, var det ingenting igjen

Morten P. kommenterer.

Spania - Chile 0-2 (0-2)

RIO DE JANEIRO (Dagbladet): Jeg har vært forberedt på det meste siden jeg dro til Brasil for halvannen uke siden. Men ikke dette — ikke Spanias nekrolog etter to matcher i gruppespillet. At verdens beste fotballag skulle ende opp som Frankrike i 2002 og Italia i 2010 var aldri mine tanker.

Men da verdens beste fotballag siden 2008 skulle reise seg fra den katastrofale andreomgangen mot Nederland (1-5), da var det rett og slett ikke mer igjen.

Da Spania til slutt falt var det så slapt, tafatt og hjelpeløst at jeg et øyeblikk lurte om Juan Carlos sin pensjonisttilværelse fristet mer enn enda en triumf på fotballen.

DEN SPANSKE FOTBALLEN — både spillet og motspillet — har siden den banebrytende EM-triumfen i Østerrike og Sveits for seks år siden vært utviklende og retningsgivende for det vakre spillet. Det er Spania som har satt standaren både offensivt og defensivt på planeten Volleywood. Det er Spania som hele tiden har spilt fotballen å strekke seg etter å slå.

Og via VM-tittelen i Sør Afrika og forsvaret av EM-tittelen i Ukraina og Polen har de regjert den moderne fotballen lenger enn noen andre.

I går kveld orket de ikke mer.

MEN DE ABDISERTE IKKE som kongen sin hjemme i Madrid, de ga seg ikke, de kastet ikke kortene frivillig. De regjerende verdensmesterne ble snarere revet ned fra tronen av et chilensk fotballag som leverte en kamp spanjolene ikke var i nærheten av å matche.

Både på banen og oppe på tribunene på elektriske Maracana var Spania nest best i alt. Og da Eduardo Vargas gjorde 1-0 til Chile etter 20 minutter ante jeg begynnelsen til slutten.

Da Iker Casillas ga en håpløs retur på et frispark, og Charles Aranguiz takket for det gjennom å tuppe Chile til 2-0 rett før pause, var jeg sikker på at en æra var over.

Du så det på de spanske spillerne.Selv om de kom ut og leverte noen krampaktige forsøk i andre omgang var det klart at laget var slått.

OG BARE SÅ det er sagt — det har vært en fornøyelse å følge Spania på reisen. 2008, 2010 og i 2012 — sjelden har et fotballag imponert meg mer og gjort opplevelsene på pressetribuner i mange land til sjeldne minner. Men alt har sin slutt, så også spanske verdensherredømmet.

Og når trener Vicente del Bosque trekker seg etter den akademiske og siste gruppespillkampen mot Australia på St. Hansaften — garantert etter å ha stått fire dager i gapestokk i spanske medier — vil slutten på en av fotballens mektigste perioder være offisiell.

XAVI VAR IKKE på banen da Spania falt. Han var ikke god mot Nederland, ble vraket til denne kampen og selv om jeg syntes den vurderingen var merkelig med lagoppstillingen i handa en halvtime før avspark — fordi Spania måtte vinne og lagets poengfast er betydelig bedre med Xavi på banen — så er det greit her jeg sitter nå. Det er fint at Xavi ble spart for ydmykelsen.

Det er tungt nok å se Iniesta nærmest krype inn i seg selv av skuffelse.

For når du i løpet av 90 minutter må lete etter Andres Iniestas geniale pasninger betyr det ikke bare at verdens kanskje mest kreative spiller har en dårlig dag.

Det betyr at laget han spiller på er ødelagt.

CHILE ER DET stikk motsatte — Chile er et veldig godt fotballag. Både med og uten ball har laget spilt på seg en sjøltillitt Nederland skal passe seg for i gruppefinalen i Sao Paulo.

For selv om begge lag gikk til sluttspillet i går kveld — og vi fortsatt er enige om at Brasil slår Kamerun og vinner sin gruppe — vil seieren i Nederland-Chile være en gevinst verd å kjempe for.

Taperen møter nemlig Brasil i åttendelsfinalen.