LEGENDARISK: Italienske Fausto Coppi leder foran franske Jean Robic opp Alpe d'Huez i 1952. Coppi vant Tour de France dette året. Etter alt å dømme er også årets Tour avgjort idet rytterne tar fatt på stigningen ved Le Bourg-d'Oisans. Foto: AP / NTB SCANPIX
LEGENDARISK: Italienske Fausto Coppi leder foran franske Jean Robic opp Alpe d'Huez i 1952. Coppi vant Tour de France dette året. Etter alt å dømme er også årets Tour avgjort idet rytterne tar fatt på stigningen ved Le Bourg-d'Oisans. Foto: AP / NTB SCANPIXVis mer

Da Tour-etappen ble lagt hit i første gang ble det foreslått å sende organisatorene til en psykiater

I dag er Alpe d'Huez-etappen syklingens Roskilde-festival.

Årets Tour de France avsluttes med fire etapper i Alpene og kulminerer med bestigningen av Alpe D'Huez, selve juvelen i tourlysekrona, rosinen i tourpølsa: «The Hollywood Climb», sykkelsportens amfiteater og katedral, syklingens Versailles, Wembley, Mekka og Maracanã. Kjært barn har mange navn.

Stigningen har blitt et begrep som i likhet med hver enkelt rytter har fått sin egen personlighet. «Alpe d'Huez er alle Tourens fjell i ett fjell» skriver Peter Cossins i sin blodferske bok «Alpe d'Huez: The Story of Pro Cycling's Greatest Climb».

«For mange tv-seere handler Touren like mye om Frankrikes skjønnhet som om sykling. Få steder er så spektakulære som Alpe d'Huez. Særlig når stigningen er kringkastet fra helikoptre svermende som bier over en enorm actionfylt bikube», skriver Cossins.

Stigningens vanskelighetsgrad og praktfulle omgivelser har tilsynelatende gitt den status som sykkelsportens mest storslagne klatring, men Alpe d'Huez er verken hardest, brattest, og langt fra vakrest i Alpene.

Likevel hersker det ingen tvil om dets sentrale posisjon i sykkelverden.

Fryktet kollaps Cossins skriver seg gjennom fjellets eventyrlige historie, fra det debuterte i Tourens etappeprogram første gang i 1952, den gang besteget og vunnet av legenden Fausto Coppi. Det var første gang Touren hadde målgang på et fjell.

Fram til da hadde man unngått fjellmålganger i redsel for at rytterne skulle kollapse eller bli angrepet av ville dyr.[sitat=1, left]

Aviskommentator Jean Denis fant beslutningen om å legge en etappe hit så merkelig at han foreslo å få organisatorene undersøkt av en psykiater.

Mangelen på fans og tilskuere det året er godt beskrevet med Coppis egne ord, da han skjønte at konkurrenten Robic ikke lenger lå på hjulet hans: «Jeg visste at han ikke var der lenger for jeg kunne ikke høre pusten hans, jeg kunne heller ikke høre hjulene hans knase mot bakken bak meg.» Ingen publikumssuksess med andre ord.

Alpe d'Huez var ikke tilbake på Tour-kartet før et kvart århundre seinere, og i epoken fram mot nittitallet fikk den kallenavnet «Nederlands høyeste fjell».

Nederlandsk dominans Slik fjellandet Norge paradoksalt nok har herjet på flate etapper i Touren, har ryttere fra paddeflate Nederland dominert himmelbratte Alpe d'Huez med åtte seirer her mellom 1976 og 1989.

Rytternes suksess, akkompagnert av en karismatisk, frilynt pastor og en rabiat radiokommentator, fikk nederlenderne til å bringe festen til fjellet.

Hollandske Jaap Reuten var pastor i Alpe d'Huez fra midten av sekstitallet. Han var ikke ukjent med å bruke kirka til mer verdslige aktiviteter som motevisninger og boksekamper.

Reuten innlosjerte også Tour-journalister i kirka, lot det serveres øl og dram i våpenhuset, og overtalte Heineken til å donere penger fra det enorme ølsalget i forbindelse med rittet, til menigheten hans. Når nederlenderne vant opp Alpe lot han kirkeklokkene ringe under over hele Romanchedalen.

Oppdiktet dramatikk En annen var den nederlandske hyperutgaven av Bjørge Lillelien, og gikk ikke av veien for å bruke fantasien hvis rittet manglet dramatikk.

En gang kommenterte han heseblesende fra et brudd bestående av to ryttere, den ene ved navn Duclos, den andre Lasalle. I virkeligheten var de to en og samme rytter, ved navn Duclos-Lasalle.

Hans entusiastiske kaskader av ord var rene kjærlighetserklæringer til rittet, selv om de ikke alltid stemte overens med fakta.

Koomens kommentering av Peter Winnens seier opp Alpe i 1981, er lagt musikk på og gitt ut som cd. Kommentatoren har fått gater oppkalt etter seg i flere byer i hjemlandet.

Syklingens Roskilde-festival Fra 70-tallet har Alpe d'Huez-etappen vokst til en syklingens Roskilde-festival langs en sikksakkfjellvei ikke ulik Trollstigen. «It's like cycling through a country fair where everybody's drunk», har tidligere vinner på etappen, Andy Hampsten forklart:

«Alpe d'Huez is the greatest theatre in terms of a mountain being transformed into a stage and an atmosphere of absolute madness».

Feiringen av Alpe d'Huez under Tour-etappene er ellevill og hedonistisk, med hundretusenvis av fans, begerskåling, uansvarlig kyllingdrakt- og nakenløping foran syklistene i løypa.

Filmingen under den individuelle tempoetappen her i 2004, viser den enkelte rytter fortapt i et hav av mennesker, der veibanen åpner seg sekundet før hjulet stanger inn i menneskemengden, nøyaktig slik legenden Marco Pantani beskrev det da han besteg fjellet på umenneskelig rekordtid i 1997: «Jeg syklet gjennom et hav av mennesker som åpnet seg like foran meg.»

Richie Porte og Chris Froome har allerede fått oppleve franske tilskueres vrede i form av knyttneveslag og urinkasting. Det britiske Team Skys lagleder påstår at tilskuerne er ute av kontroll.

Høye krav Årets Huez-etappe byr garantert på mer dramatikk. Guerini var i ledelsen her da han ble veltet over ende like før målgang i 1999. Greg LeMond fryktet han skulle bli angrepet av illsinte franske fans da han besteg fjellet i gul trøye, sammen med hjemmefavoritten Bernhard Hinault i 1986. Men mest av alt handler Alpe d'Huez om den isolerte rytternes kamp med seg selv.[sitat=2, right]

«Under oppstigningen er de fysiske kravene veldig høye. Det er den samme konkurransen som barn driver med i bassenget når de holder pusten. Hvem vil gi opp først? Hvem vil holde pusten lengst, til du er ved det punktet hvor det svartner for deg? Det er slik oppstigningen føles. Det var det Pantani kunne gjøre bedre enn noen. Synk ned i mørket, hold deg der, og kom ut i live.»

Slik beskriver forfatter og biograf Matt Rendell syklisten Marco Pantanis kamp i bakkene. Klatringen til toppen av det bratteste fjellet likner drukningsfølelsen i det dypeste havmørket.

Rendells skildring av den italienske fjellgeita Pantani, den ubestridte kongen når det kom til å bestige Alpene på sykkel, er blitt dokumentarfilm. «The Accidental death of a cyclist» er nylig sluppet på Netflix, og tar tak i den mørke enden av sykkeluniverset.

En guttunges vekst mot legende- og folkeheltstatus, etterfulgt av hans brutale fall og undergang, Pantani ble funnet alene på et hotellrom i en alder av 34 år, død av et kokainutløst hjerteinfarkt mens han forsøkte å henge seg.

Le Bourg-d'Oisans En annen syklist som møtte veggen på vei opp de 21 serpentinsvingene, sammenlikner klatringen opp til Alpe d'Huez med en nedstigning til et helvete der han endte opp å bli brent til en svart skorpe.

Mens rytterne som har vunnet opp her på 1990- og 2000-tallet har falt ned i dopingavsløringenes skyggedal, har fjellet hele tiden vokst i anseelse. 13,6 kilometer hårnålssvinger med 8,1 prosent stigning i snitt, forteller den moderne sykkelhistorien som årringene i et tre.

Årets Tour er etter alt å dømme avgjort idet rytterne tar fatt på stigningen ved Le Bourg-d'Oisans.

Isteden kan det bli en nervepirrende kamp om hjemmeseier til enten franske eller hollandske helter.

Norge har enda til gode å triumfere på Tourens kongeetappe. Mitt tips er at vårt norske supertalent Odd Christian Eiking vinner her innen 2023, for sitt nye erkefranske lag Francais Des Jeux.