SIST uke hadde jeg en av de sterkeste opplevelsene som sportskommentator. Bare det å se Ingvild Flugstad Østberg alene på scenen famlende etter de rette ordene om sitt livs nederlag i rollen som et tilsynelatende perfekt sportsidol, gjorde dypt inntrykk.
Etterpå kunne jeg ikke komme fort nok bort fra den pressekonferansen og ned til hotellrommet for å beskrive hva jeg hadde vært med på.
Den aller flinkeste piken hadde akkurat flerret av seg alle dydene - alt det vi har lært å beundre som de rette karaktertrekkene for en hundre prosent vellykket norsk idretttshelt. Ei stjerne med fin inntekt, fet bil og sammenhengende sportslig suksess som regjerende mester i verdenscupen..
Ingvild gikk ned fra den scenen like sårbar som de fleste av oss, og levnet ingen tvil om hvorfor hun avslørte sin egen svakhet.
Det var fordi alle andre flinke piker skulle forstå at det med slik flinkhet kan ha sin pris.
Det kan bli fryktelig vondt.
Du har aldri vært flottere, Ingvild!
ET par dager seinere er det forhåpentligvis litt bedre. Ingvild er ei så klok jente at hun må ha fått med seg at den vonde seansen foran det store nasjonale pressekorpset på Beitostølen ble en sjeldent bra opplevelse til å være enda en programfestet seanse om sport.
For Ingvild Flugstad Østberg snakket egentlig ikke om toppidretten. Hun snakket om livet med alle de brå kastene som gjør at hvem som helst underveis føler seg veldig liten.
NÅ var det Ingvilds hverdag som var blitt kastet rundt. Og det rett før sesongstart. Derfor ba hun selv skilederne sine om lov til å fortelle oss hvorfor.
Jeg tror det er bra med en slik åpenhet om egen svakhet nettopp fra de tilsynelatende mest vellykkede. Det er sånn vi gjerne får det bedre sammen.
Slår alarm om spiseforstyrrelser hos de nest beste
Men i sportsmedienes gjengivelse av denne pressekonferansen ser det ikke slik ut. Der ble Ingvilds skjelvende bekjennelse formidlet som en tilnærmet ny skandale i norsk langrenn. Vi fikk jo ikke vite nøyaktig hvilken helsebrist som hadde gitt startnekt ...
- Det som skjedde etter Østbergs tårer var lite klokt, konkluderte Adresseavisens kommentator, og fokuserte på Skiforbundets arroganse fordi de ikke grundig forklarte om Ingvilds helseutfordring.
Opp gjennom åra har det vært mange anledninger til en slik kritikk mot norske skiledere, men ikke denne gangen. Å redusere Ingvilds mot til et feilregissert mislykket show er en drøy omredigering av det som skjedde den dagen.
AKKURAT det er en skjev virkelighetsframstilling som mediene ikke skal slippe så lett unna. Til det er kritikken både for utbredt og feig.
Når noen skriver at det blir vanskelig for norsk langrenn at Ingvild Flugstad Østberg sa A uten å følge opp med B, er det all grunn til å minne om at de samme journalistene selv sitter med hele alfabetet.
Bjørgen om kroppspresset: - Det er skremmende
Det faglig dyktige langrennsteamet til NRK kjenner jo vanligvis både fettere og kusiner til samtlige løpere på startstreken, og visste selvsagt godt hvordan Flugstad Østberg er blitt tett fulgt opp helt siden hun tilpasset vekten sin til de harde kravene for å nå verdenstoppen på distanserenn.
DERSOM Ingvild ikke klarte å finne navnet på den kanskje navnløse svakheten som ga henne startnekt, var det fortsatt disse kommentatorenes oppgave å forklare leserne eller lytterne hva som egentlig ble sagt.
I dette tilfellet var rammen ikke så vanskelig. Hvem som helst av alle journalistene der i salen på Beitostølen som hadde jobbet med langrenn de siste åra, kunne ha gjort som Dagbladet og satt Ingvilds mot inn i den nødvendige sammenhengen.
Altså fortalt om den snikende, farlige utfordringen som for ofte rammer de beste kvinnelige utøverne i de ekstreme utholdenhetsidrettene. Slike idrettsgrener der det frister med en lav vekt, og fort smeller om denne vekttilpasningen kombineres med et for stort eget forventningspress.
Steira er for tynn for å gå skirenn
FLERE detaljer trenger du ikke for å hjelpe fram det budskapet Ingvild var modig nok til å komme med. Men mediene ville ikke hjelpe. De ville forvirre.
Det som var ment som en tydelig hjelp til andre idrettsjenter som sliter med feile forventninger, ble i stedet til kritikk av selve seansen. At Skiforbundet ikke hadde instruert hva Ingvild skulle si; at noen ledere burde ha gitt oss alle hennes helsedetaljer.
Som om det noen gang har vært ok av en arbeidsgiver fritt å dele ut de ansattes helsekort.
SETT i etterkant er det en uforståelig kritikk. Det er som regel nok å ta tak i av vanskelig oppmerksomhet for den svært populære nasjonalsporten langrenn. Norsk langrenn trenger definitivt både åpenheten og den gjennomgående kritiske oppfølgingen.
I beste fall kan slik oppfølging gi så flotte resultater som det internasjonale forbudet mot fluor som FIS overraskende kjapt enstemmig stemte fram midt under Dagbladets avsløringer.
De var sjanseløse som barn: Nå starter de på verdens beste lag
Men i saken rundt startnekten til Ingvild Flugstad Østberg må vi i mediene se på oss selv.
FØRST og fremst gjelder det å formidle det vi kan. Som at startnekt kom for første gang i 2012 da naturlig tynne Kristin Størmer Steira ikke fikk gå fordi belastningen var blitt for stor på kroppen hennes. I samtale med Dagbladets kloke langrennsreporter Tormod Brenna fortalte denne voksne løperen den gang om en treningshverdag ganske lik det Ingvild Flugstad Østberg har opplevd de siste åra. Hvor skjørt det helt selvvalgte livet som toppidrettsutøver kan være.
Etter denne første startnekten ble skimiljøet utfordret på selve vektproblematikken. Det var grunn til kritikken, og konsekvensen ble god. Derfor trakk Kristin selv fram all hjelpen fra landslagsmiljøet i et fint NRK-interju da hun la opp tre år seinere.
- Håper mine erfaringer kan hjelpe andre
LIKE etterpå kom innføringen av en egen helseattest som er ment som garantien for at miljøet beskytter sine egne mot rovdrift. Der har norsk langrenn vært en foregangssport, noe også rapporten fra den uavhengige internasjonale kommisjonen som gransket skilandslagenes astmamedisinering, la vekt på.
Heller ikke den rosen hadde flere medier lyst til å gi norsk langrenn. Det passet ikke inn i det bildet de selv i årevis hadde skapt av sporten.
EN slik personlig formidling av egen skapt virkelighet, er bare trist. Mens skikkelige folk som Astrid Uhrenholdt Jakobsen er opptatt av å bruke Ingvilds ærlighet til å presse sporten til å ta praktiske konsekvenser av vektutfordringen, har dette viktige budskapet til nå blitt overskygget av den vante perspektivløse kritikken mot en skiledelse som aldri kan få gjort nok.
Ingvild Flugstad Østberg presset seg til det ytterste for at også andre skal se klarere hvor sårbart det kan være å prestere i en ekstremsport. Norske sportsmedier flest har ikke engang forsøkt å hjelpe henne.
Det er ikke bare lettvint.
Det er dårlig gjort.
