SIST uke hadde jeg en av de sterkeste opplevelsene som sportskommentator. Bare det å se Ingvild Flugstad Østberg alene på scenen famlende etter de rette ordene om sitt livs nederlag i rollen som et tilsynelatende perfekt sportsidol, gjorde dypt inntrykk.

Etterpå kunne jeg ikke komme fort nok bort fra den pressekonferansen og ned til hotellrommet for å beskrive hva jeg hadde vært med på.

Den aller flinkeste piken hadde akkurat flerret av seg alle dydene - alt det vi har lært å beundre som de rette karaktertrekkene for en hundre prosent vellykket norsk idretttshelt. Ei stjerne med fin inntekt, fet bil og sammenhengende sportslig suksess som regjerende mester i verdenscupen..

Ingvild gikk ned fra den scenen like sårbar som de fleste av oss, og levnet ingen tvil om hvorfor hun avslørte sin egen svakhet.

Det var fordi alle andre flinke piker skulle forstå at det med slik flinkhet kan ha sin pris.

Det kan bli fryktelig vondt.

ET par dager seinere er det forhåpentligvis litt bedre. Ingvild er ei så klok jente at hun må ha fått med seg at den vonde seansen foran det store nasjonale pressekorpset på Beitostølen ble en sjeldent bra opplevelse til å være enda en programfestet seanse om sport.