Dårligere under Drillo

LILLESTRØM (Dagbladet): Drillo forlater et Vålerenga-lag i dårligere forfatning enn det han overtok for ti måneder siden. Drillos-effekten forsvant noen uker før Drillo selv. Bare elendigheten er tilbake i Vålerenga

I går scoret Lillestrøm på fire dødssynder fra Drillos egen fotballbibel:

  • Lillestrøms to første mål kom etter gjennombruddspasninger fra en upresset LSK-spiller langt inne på Vålerengas banehalvdel - og bak en tilsynelatende trygg forsvarsfirer.
  • Lillestrøms tredje mål kom etter dødball - og i luftrommet der Vålerenga har det eneste som minner om spisskompetanse i form av Fredrik Kjølner og Knut Henry Haraldsen.
  • Og Lillestrøms siste mål kom etter kombinasjoner langs bakken mot Vålerenga-spillere på konstant etterskudd, og sluttet ikke før Pål Strand kunne rulle inn ydmykelsen fra et par meters hold.

Litt bedre

Klarer du å se for deg scoringene, så skjønner du også at ingen ting av dette handler om det vi lærte oss å sette pris på ved Drillo.

Heller ikke denne statistikken:

  • Seks tap på de sju siste kampene.
  • Målforskjell: 7-20.

Drillo er naturligvis ikke blitt noen dårligere fotballtrener på ti måneder. Sannsynligvis enda litt bedre. Men fotballhistorien er full av eksempler på at det ikke er noen selvfølgelig kobling mellom kompetanse og suksess.

Vondt verre

Og inntil Drillo beviser det motsatte i Wimbledon, så må han akseptere å ta med seg følgende heftelser over til London:

  • Han har til gode å overbevise på klubbnivå.

Snuoperasjonen i fjor høst, og kvartfinalen i cupvinnercupen, handlet ikke om en dyktig klubbtreners verk - snarere om den andre heftelsen:

  • Drillos-effekten.

På landslaget var det utelukkende en positiv effekt. På Vålerenga har den gjort vondt verre på ti måneder.

Når både Drillo og effekten av ham plutselig er borte, så er det enkelt å registrere den største forandringen på de gutta som nå skal forsøke å holde Vålerenga i Tippeligaen:

  • De har mistet trua.

Sterk tro

Det var lett å se mot Lillestrøm: Innsatsen og offerviljen var nesten rørende, men selvtilliten og overskuddet som knyttes til en sterk tro, var fraværende. Og det er enkelt å forstå.

Det er de samme spillerne som satt som tente lys da Drillo kom til Valle Hovin på ettersommeren i fjor. Det skal profesjonelle hoder til for å takle den mentalt nedbrytende prosessen det er å oppleve at Drillos Vålerenga aldri ble den himmelrettede oppturen alle trodde på.

Mirakler

Antakelig har Vålerenga stilt for store forventninger til Drillo. Selv en av verdens mest suksessrike landslagssjefer på 90-tallet kan ikke luke vekk de ukentlige dosene med turbulens i Vålerenga, og samtidig skape toppspillere av litt for mange middelmådigheter.

Derfor - og inntil videre - skal ikke Vålerengas nedtur handle om Drillos dyktighet. Det handler mer om deler av omverdenens tro på at mannen kunne utrette mirakler - og den psykologiske effekten da det viste seg at det faktisk ikke var tilfelle.

Nødløsning

I Premier League blir både Drillo og fotballfilosofien hans møtt med skepsis. Og da er han tilbake til det utgangspunktet han liker best.

Inntil videre skal Knut Arild Løberg trene Vålerenga. Vålerenga-ledelsen bør kanskje forflytte deler av Mercedes-parken til Åråsen, før de forkaster det som en permanent løsning.

Arne Erlandsen og Hallvar Thoresen var også en slags nødløsning etter at kapasiteter som Even Pellerud og Per Brogeland forsvant fra Lillestrøm.

<B>SLUTT:</B> Egil Olsen tok farvel med Vålerenga etter et sviende nederlag mot LSK.