Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

IOC presset til å åpne for protester på seierspallen

De bar den hvite vennen til graven

De to amerikanerne med knyttede, svarte never på seierspallen i OL 1968, bar seinere kisten til den hvite konkurrenten sin. Den rørende historien forteller hvorfor saken deres vinner nå 52 år etter.

1968: Amerikanerne Tommie Smith og John Carlos med svarte never etter 200 meter under Mexico-OL 1968. Den australske sølvvinneren Peter Norman bar en pin som tegn på støtte til de svartes kamp. Alle tre ble den gang straffet hardt. Foto: AP Vis mer

DE to svarte knyttenevene over seierspallen i Mexico City i 1968, ble aldri noe mer enn et ikonisk foto. Det kom slett ingen «Black Power» eller noe USA fri for systematisk rasisme. Ikke i resten av verden heller. Men nå er sjansen større.

På bare noen uker har demonstrasjonene etter drapet på George Floyd, totalt endret rammene for hva som er mulig å få til av meningsfulle politiske demonstrasjoner på en idrettsbane.

I USA kommer stjernene til å gå ned på kne så fort nasjonalsporten amerikansk fotball starter serien igjen til høsten. Det betyr ikke lenger noe at president Donald Trump twitrer rått mot de sportsheltene som aksjonerer. Han teller plutselig ikke.

Det gjør heller ikke IOC-president Thomas Bach. Der denne tyskeren for ikke lenge siden hadde personlig makt til å gjøre det meste i den olympiske bevegelsen, er makten forsvunnet når det gjelder å stoppe slike markeringer.

Den globale idretten har ikke noe valg. Den lovparagrafen som har hindret politiske aksjoner på seierspallen, står for fall.

For denne gangen kommer alle til å gå ned på kne.

I TEORIEN er den olympiske idretten styrt av det olympiske charteret; et regelverk som alle nasjonene må binde seg til for å få være med på moroa.

Det er i dette chateret at regel nummer 50 sikrer at verden leker uten politiske demonstrasjoner av noe slag. Tanken har vært at OL som et globalt arrangement, avhenger av at den enkelte utøvers verdisyn legges til side. Glansbildet er en upolitisk idrett der selve leken i et par uker samler alt og alle.

Men med den nye grensesprengende kraften i Black Lives Matter sprekker dette glansbildet. Nå som flere av den internasjonale idrettens største sponsorer har valgt side, kommer disse markeringene til å bli vanlige.

OM sommer-OL hadde gått som planlagt i Tokyo i august, ville hundrevis av utøvere uansett hudfarge og nasjonalitet gått ned på kne på seierspallen. Så sterkt står denne saken internasjonalt.

VENNENE BAR: Tommie Smith (til venstre) og John Carlos bærer kista til Peter Norman i 2006. Da var ringen sluttet for de tre som sjokkerte idrettsverdenen med sin politiske protest under Mexico-OL 1968. FOTO: AP.
VENNENE BAR: Tommie Smith (til venstre) og John Carlos bærer kista til Peter Norman i 2006. Da var ringen sluttet for de tre som sjokkerte idrettsverdenen med sin politiske protest under Mexico-OL 1968. FOTO: AP. Vis mer

Disse aksjonene ville i seg selv sprengt i stykker forbudet. Hadde styret i den internasjonale olympiske komite (IOC) forsøkt å stoppe markeringene, ville det i praksis ha betydd slutten på de olympiske leker.

Det skjønner IOC-sjef Thomas Bach. Han ser også muligheten for å gi den olympiske bevegelsen økt kred gjennom å tillate aksjoner under OL som støtter tanken om at alle er like mye verdt. Det olympiske charteret er bygget på dette verdisynet, selv om IOC aldri konsekvent har stått opp for menneskerettighetene.

UTSETTELSEN av OL har gitt Bach tid til å regissere de markeringene han tror vil styrke bevegelsen. Det er derfor han allerede har startet en diskusjon med utøverkomiteen i IOC om hva det nå blir lov å gjøre der oppe på seierspallen:

- Hvordan de olympiske utøverne kan vise støtte til prinsippene i det olympiske charteret på en verdig måte, utdypet han selv dette arbeidet forleden.

Men denne gangen blir det neppe Bach som kan styre bevegelsen dit han vil. Det internasjonale stemningsskiftet gir utøverne makten til selv å bruke OL. Demonstrasjoner mot diskriminering etter hudefarge, er ikke lenger til å stoppe.

DET stikk motsatte skjedde etter protesten i 1968. De var tre utøvere på den historiske seierspallen i Mexico; to svarte med hansker og en hvit med et merke til støtte for menneskerettighetene.

De tre avtalte demonstrasjonen rett før de gikk på pallen. Der oppdaget bronsevinner John Carlos at han hadde glemt de svarte hanskene sine:

- Dere kan dele det ene paret med hansker, foreslo sølvvinneren; australske Peter Norman som helt overraskende hadde passert Carlos med en monsterspurt inn mot målstreken i denne OL-finalen på 200 meter.

Sånn ble det. De to svarte sprinterne markerte med hver sin svarte hanske og svarte sokker uten sko. Hvite Norman spurte hva han kunne gjøre for saken deres der ute på pallen.

DEN da 26 år gamle australieren kom fra fattige kår i Melbourne og hadde en sterk tilknytning til Frelsesarmeen. Den bakgrunnen gjorde at han var preget av rasemotsetninger i hjemlandet. Derfor ville han støtte markeringen av at alle mennesker er like mye verdt.

Da ba to amerikanerne ham om å ta på seg det spesielle merket for menneskerettighetene som flere av stjernene i den amerikanske OL-troppen hadde tatt med seg til Mexico. Det var en markering av den politiske kampen i USA forsterket det året med drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy.

ALVORET og det tette fellesskapet mellom de tre sprinterne før gikk ut på seierspallen, gjorde bildet sjokkerende sterkt:

- Jeg så på føttene mine med de lange sokkene og tenkte på all den fattigdommen jeg hadde sett fra Harlem til øst i Texas. Jeg fingret med perlekjedet mitt, og tenkte på bildene jeg hadde sett av «sjelden frukt» svaiende fra trærne i Sørstatene, skrev Carlos seinere.

De var sammen om stuntet, og det fikk personlige konsekvenser for alle tre. Smith og Carlos ble sendt rett hjem fra lekene, og gikk etter hvert over til amerikansk fotball. Peter Norman ble hardest straffet. Stuntet ga to års utestengelse fra all idrett.

Seinere ble han holdt utenfor Australias OL-lag selv om han presterte tider i verdensklasse på både 100 -og 200 meter. Peter Norman var svartelistet av det hvite Australia, og måtte legge opp. Mot slutten av 1960-tallet var det dype rasekonflikter i mange land. Det ble ikke tolerert at en hvit sportsstjerne skiftet side.

MINNET: En nydelig statue av de tre på plass i Smithsonian Museum i Washingthon. Det er noen slike stauter i USA uten Peter Norman. Den glippen skjer neppe igjen. FOTO:AFP/Preston Keres
MINNET: En nydelig statue av de tre på plass i Smithsonian Museum i Washingthon. Det er noen slike stauter i USA uten Peter Norman. Den glippen skjer neppe igjen. FOTO:AFP/Preston Keres Vis mer

STRAFFEN ledet ham ut i en personlig tragedie med tung depresjon og alkoholmisbruk. Han ble aldri tatt inn igjen i australsk idrett. Selv da landet i 2000 arrangerte sitt eget sommer-OL i Sydney med fokus på rasismen mot landets urbefolkning, ble Peter Normans modige handling nedtonet av arrangørene.

De to amerikanerne holdt likevel kontakten med ham hele tida. Da Norman døde i 2006, var det Tommie Smith og John Carlos som reiste til Australia og bar kista.

FØRST seks år seinere i 2012 ba hjemlandet offisielt om unnskyldning for behandlingen av Peter Norman. Da hadde han forlengst sagt at han aldri hadde angret det han hadde gjort:

- Jeg vant en sølvmedalje. Men i virkeligheten løp jeg mitt livs løp, og ble del av noe som forandret de olympiske lekene, sa Norman en gang i et intervju med New York Times.

Han ble æret med en egen minnedag i amerikansk friidrett, og båret fram av de to vennene sine fra seierspallen:

- Fortell barna deres hva Peter Norman stod for, sier borgerrettsforkjemperen John Carlos gjerne når han selv forteller om det som skjedde i Mexico City den sommerdagen.

DENGANG buet det hvite publikummet på OL-stadion i protest mot aksjonen. Mexico var selv en splittet land.

Det er det fortsatt som de fleste nasjoner med ulike farge på folk. Verken i OL-leken eller virkeligheten i verden rundt, er på 52 år blitt spesielt forandret når det gjelder fordeling av privilegier etter hudfarge.

Ikke hos oss heller. I morgen er våre fremste idrettsledere innkalt til kulturministeren for å svare på hva som egentlig er blitt gjort i bevegelsen for å bekjempe rasisme

Men denne gangen går det i hvert fall an å håpe. Så radikalt sterkere virker støtten til endring blant det hvite flertallet i USA og Europa.

For i neste OL går også hvite utøvere ned på kne.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!