MADE IN RURAL NORWAY:  Therese Johaug og Marit Bjørgen er to typisk sportsprodukter fra det beste av norsk lokalkultur. FOTO: AFP /Jonathan Nackstrand.
MADE IN RURAL NORWAY: Therese Johaug og Marit Bjørgen er to typisk sportsprodukter fra det beste av norsk lokalkultur. FOTO: AFP /Jonathan Nackstrand.Vis mer

De beste er fra bygda

Tar vi vare på Norge, har vintersporten vår det bra.

I FORBINDELSE med hvert OL kommer gjerne forklaringene fra ulike samfunnsøkonomiske miljøer om hva som egentlig skaper den beste toppidretten. De dristigste venter ikke på resultatene, men tør å spå medaljefordelingen etter brutto nasjonalprodukt pr. innbygger og antall innbyggere. Som for eksempel forskerne ved Sorbonne-universitetet i Paris som før Sotsji-lekene publiserte en studie i The International Journal of Economic Policy in Emerging Economies, der de forutså trøbbel for Russland og suksess for USA, Tyskland og Canada.

Kina var forskernes dark horse; tippet på en sterk niendeplass i vinteridretter der kineserne ikke har noen særlig tradisjon. At landet ble noen hakk dårligere på sin 12.plass skal ikke forskerne klandres for. Heller ikke at nyinnkjøpte russiske stjerner sørget for at arrangørene snek seg først og kludret til forskernes teoretiske modeller.

Da er det verre med forståelsen av Norge og det spesielle taket vi har på olympisk vinteridrett.

DEN sliter vi jo også med selv. Seinest for noen uker siden under noen forvirrende smøringsdøgn pratet vi helst om hvor dårlige vi var blitt i langrenn og hvor viktig det var å få skiftet ut både ledere og trenere.

Noen nye medaljer seinere var det meste glemt, og kort etter fikk alle som ville i det norske støtteapparater, tilbud om forlenget kontrakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var fortjent nok. Rundt de skilandslagene som sørget for at Norge stod igjen som nest beste nasjon i Sotsji, blir det jobbet jevnt og godt. Men hvor lenge oppfyller vi våre egne forpliktelser mot norsk vinteridrett?

FOR det er et mønster i den suksessen som endte med trippel norsk jentesuksess i Falun, og en smått skihistorisk duell mellom gammeldronninga Marit Bjørgen og prinsessa fra Dalsbygda:

•• De fleste av de beste kommer fra bygdene.

Det er derfor Therese Johaug på to fantomløp kunne hente inn en million kroner i bonus for sammenlagtseieren i verdenscupen, og der er derfor Marit Bjørgen ganske uanstrengt kunne tape det samme beløpet. Også hun er forlengst blitt rik på idretten sin. Toppidrett er blitt en vekstnæring for de som har lært seg hverdagslit på bygda.

Joda; Martin Johnsrud Sundby vant sin verdenscup på strålende vis med utgangspunkt på Røa, og vi har hatt enkelte gode byløpere helt fra Ivar Formo tidlig på 1970-tallet revolusjonerte sporten som tenåring sammen med jevngamle Oddvar Brå. Likevel er suksesstrenden fortsatt utkant. Av og til ikke mer enn Nannestad eller Enebakk som for Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard, men helst smått med folk og skikkelig landsbygd. Der alle er kjente nok til å feste som på Dalsbygda eller Rognes.

MEN for å kunne feste bra  må de være en stor nok flokk. Det er utfordringen framover for den viktigste delen av norske olympiaidretten:

•• Vi vinner ikke flere OL-gull på et fett nasjonalprodukt pr. innbygger eller en enda fetere smørebuss. Derimot på en god distriktspolitikk som sikrer at folk får bo hvor som helst i landet.

Da er det ironisk at de ulike fløyene i det gamle Bondepartiet slåss om ledervervene for en stadig mer glissen hjord, mens de kulturelle verdiene fra distriktene viser seg å være avgjørende for å vinne i moderne internasjonal eliteidrett.

I den suksessrike norske Sotsji-troppen kom de fleste medaljevinnerne fra bygdene. De beste vinteridrettsutøverne er jo derfra.

HVEM som blir best av Therese Johaug og Marit Bjørgen fram mot VM i Falun neste vinter, får så være. Det samme med valg av treningsområdet etter at de flyttet til samme sted ved skogkanten på Oslo vest:

•• De er begge to typiske produkter av en bygdekultur med klare hverdagslige plikter for ungene og den rause omsorgen som små steder i beste fall kan gi.

Det er slike avgjørende medaljekriterier som ikke blir fanget opp i grovmaskete samfunnsøkonomiske analyser.  Nettet av lokalklubber og hverdagsidrett er norsk toppidrett sitt største konkurransefortrinn. Det er knapt til å kopiere heller.

Den eneste utfordringen er om vi tar vare på et samfunn og en folkekultur som gir oss all denne sportslige suksessen.

Og som gjør Norge til et bedre land å bo i.