Amalie Iuel, Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen doping og rekorder

De blir sviktet hver dag

Friidretten kan ikke fortsette å hedre gamle juksehelter. Det ødelegger for de unge som fortjener mer.

<strong>EKSTREMT BRA TRENINGSMILJØ:</strong> Verdenseneren Karsten Warholm med Amalie Iuel på enda en treningsøkt. De to er del av ett av Norges mest suksessrike treningsmiljøer, men sporten deres stopper fortsatt at de får full effekt av innsatsen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
EKSTREMT BRA TRENINGSMILJØ: Verdenseneren Karsten Warholm med Amalie Iuel på enda en treningsøkt. De to er del av ett av Norges mest suksessrike treningsmiljøer, men sporten deres stopper fortsatt at de får full effekt av innsatsen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

DE siste åra har norsk friidrett bygget opp et par av verdens beste treningsmiljøer. Framgangen både til Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen vekker internasjonal oppsikt.

Nå løftes disse to unge norske utøverne fram globalt som sportens nye håp. En herjet friidrett trenger superstjerner det er mulig å stole på, og har funnet det i Norge:

  • Knapt noen andre toppløpere i verden kan vise til like rask framgang som de to.

Det skjer uten at noen setter spørsmålstegn ved denne framgangen. Treningsarbeidet bak Karsten -og Jakobs smått utrolige utvikling har vært så åpent og troverdig, at det med doping alltid forblir konkurrentens problem.

Da er det rart at norske friidrettsledere ikke følger opp denne suksessen, med å sikre at det med ærlig og kunnskapsbasert treningsinnsats blir beskyttet.

At friidretten altså holder seg med resultater det er mulig å tro på.

DENNE sesongen har Dagbladet på nytt satt søkelyset på alt jukset i den internasjonale friidretten. Det kan ikke bli annerledes når du skal ha en troverdig formidling av de nye norske sportsheltene, og han som skulle passe på dem plutselig dør.

Helt til hjerneslaget stoppet Svein Arne Hansen i våres, var det jo han som i kraft av ledervervet i det europeiske friidrettsforbundet (EAA) frontet en opprensking av gamle jukselister. Han fikk det ikke til. Resten av sporten nektet da dette spørsmålet sist ble diskutert for et par år siden, men det betyr så langt fra at alt er ferdig snakka.

MER enn noen gang har norske friidrettsledere mulighet til å jobbe for endring i sporten sin. Det gamle internasjonale regimet er dømt for svindel, Russland er utestengt og sporten tjener tilsynelatende både penger og markedsandeler på den nye posisjonen sin som den idretten som tydeligst fronter antidopingarbeidet.

Da burde det være mulig å ta opp igjen kravet om å slette de gamle jukserekordene.

DEN gledelige, brede framgangen i norsk friidrett har gjort at dette spørsmålet nå angår mange flere enn de to verdensstjernene Karsten Warholm og Henrik Ingebrigtsen. Disse to er så spesielle at de til dels oppnår gode nok resultater uansett.

Ikke minst er dette et spørsmål om likestilling fordi det utstrakte historiske dopingmisbruket har hatt størst effekt blant kvinnene. Bare de siste ukene har Dagbladet fokusert på hvor sjanseløse nye norske toppnavn som Hedda Hynne og Henriette Jæger er i møtet med gammel svindel.

Det samme gjelder Karstens treningsvenninne; Amalie Iuel, løperen som avsluttet sesongen med å vinne flotteste premien i norsk friidrett. Hun fikk kongepokalen i NM forleden etter fine 55,63 på 400 meter hekk i litt for friskt vestlandsvær.

LIKEVEL unner ikke de norske friidrettslederne henne noe mer enn nasjonal heder. Amalie konkurrerer på en distanse der uvanlig mange av topptidene er ferske, men også her er de europeiske bestetidene preget av dopet.

For Amalie Iuel ligger tilsynelatende nivået opp mot Europa-toppen. Og det er manipulert.

To av tre russiske toppløpere tilhører doptida. Den tredje; Natalya Antyukh, vant OL-gull i 2012, men ble koblet til juks allerede i den kjente dopingjegeren Richard McLarens rapport høsten 2015 om Russlands friidrettssvindel.

Antyukhs tid fra denne OL-finalen står fortsatt uten anmerkninger som det nest beste europeiske resultatet på de historiske listene. Friidretten justerer nødig gamle juksetider.

Som oftest lar denne sporten disse resultatene bare stå.

Og hvordan kan de norske lederne da egentlig tro på nye, ærlige tider?

HVORFOR våre egne valgte friidrettssjefer ikke følger opp arbeidet til Svein Arne Hansen, har dessverre sin nasjonale forhistorie:

I sommer ble det ikke noe OL for Amalie Iuel. Det forsvant med coronapandemien. De forrige sommerlekene måtte hun slite seg til. 19. juni 2016; halvannen måned før lekene. valgte ledelsen i Olympiatoppen å gi klarsignal på skjønn til en dopingdømt kappgjenger. Lovende Amalie måtte vente.

Hun kom seg riktignok til Rio, men tenk litt på signalene fra dette OL-uttaket.

Hva forteller prioriteringen av en gammel dopingdømt foran en ung ærlig utøver om norsk toppidretts egentlige verdier?

DEN GANG hadde vi en ledelse i norsk idrett som ikke våget å utfordre internasjonale bestemmelser om hvem som skulle få være med i OL. Norge kunne ha sagt et nasjonalt nei til å gi representasjonsoppdrag til en utøver som var dømt for bevisst bruk av bloddoping, for så å risikere at en slik avgjørelse hadde møtt internasjonal juridisk motstand.

De blir sviktet hver dag

I stedet valgte idrettsledelsen å være kjipe med å gi klarsignal for OL-tur til en ung utøver som man visste ville prege norsk friidrett i år framover.

FOR det er jo vår egen idrett som svikter. Da toppidrettssjef Tore Øvrebø valgte å prioritere en dopet utøvet på skjønn i stedet for en ærlig Amalie Iuel, var det andre gangen Olympiatoppen provoserte med valget sitt:

  • Til OL-2012 kunne ikke det offisielle Idretts-Norge få klar den samme dopete kappgjengeren fort nok.

Da var det privat trening ved hjelp av Olympiatoppens faglige ekspertise og et hastestevne i tolvte time for å rekke OL. Alt for at Norge skulle stille med den type utøvere som vi ellers liker minst når det er snakk om utenlandske konkurrenter. Altså, gamle dopere.

Forstå logikken den som kan.

DENNE triste historien gjentar seg nå i debatten om åpne dører i de norske dopingsakene. Her har fortsatt ingen fra styret til Norges idrettsforbund stått fram og forklart hvorfor det er så viktig for norsk idrett å forsvare alle de ærlige utøverne. At det bare er en slik holdning som over tid beskytter den ærlige konkurransen som de fleste ønsker seg.

I stedet for å våge en åpen verdidebatt, gjemmer de sentrale idrettslederne seg bak ansatte informasjonsmedarbeidere og juridiske eksperter.

Ikke rart at endring i internasjonal toppidrett går treigt, og at ingen tør å presse på for å få vekk jukselistene i friidretten.

Mens våre nye, unge friidrettshelter blir sviktet hver eneste dag.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer