RETT FØR DET SKJER:Cesc Fabregas gjør seg klar til å sende Spania rett til EM-finalen. Da er stadig flere klare for fotballen hans. FOTO:AP/Matthias Schrader.
RETT FØR DET SKJER:Cesc Fabregas gjør seg klar til å sende Spania rett til EM-finalen. Da er stadig flere klare for fotballen hans. FOTO:AP/Matthias Schrader.Vis mer

De forandrer fotballspillet

Tre finaler på rad gjør at Spania-stilen setter seg.

AV OG TIL er en centimeter nok. Som for eksempel da Bruno Alves sin straffe gikk i tverrliggeren og ut, mens den påfølgende straffen fra Cesc Fabregas slo nede i høyrestolpen og inn.

Det ga Spania den tredje internasjonale finalen på rad, og enda en mulig til å spre det glade budskapet om at sporten er artigst for de som eier ballen mest.

Skjønt det er vel nettopp dette budskapet spanjolene selv er blitt mer og mer usikre på.

VI som trodde landslagssjefen deres Vincente del Bosque var ganske så upåvirket av press, tok dessverre feil. For den delen av hjemmepublikummet som krevde et spansk landslag med en tradisjonell midtspiss og mer spill i lengderetning, fikk akkurat det. Pluss en innføring i hvorfor de sannsynligvis tar feil.

For der den helt spesielle spissen Cesc Fabregas har fungert som den fineste smøreolje i den endeløse spanske pasningslenken, knirket det rundt den noe mer kantete Alvaro Negredo. Han forble like vanskelig å finne for de offensive spanske pasningssjefene Xavi og Andres Iniesta som forgjengeren Fernando Torres i gruppespillskampene, og fikk bare tre baller totalt fra nøkkelspillerne i det spanske angrepsspillet.

Dermed hadde Spania mye ballkontroll før pause, men manglet stort sett den pasningsflyten som skal til for å skape sjanser av alt ballholdet. Det ble med frispillingen av høyreback Alvaro Arbeloa på 16-meters streken tidlig i omgangen, en situasjon på samme sted der David Silva burde ha skutt, pluss en bra mulighet for Iniesta selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN SISTE skapte i rettferdighetens navn nettopp Negredo fordi han for en gang skyld var spillbar høyt oppe i banen og fikk brukt de mer fysiske ferdighetene sine. Men det er jo ikke kjempekreftene dette spanske landslaget skal vinne fotballkamper med; det er via det følsomme pasningsspillet sitt.

Det var der Cesc Fabregas etter hvert kom inn i bildet. Skiftet skjedde ikke før ti minutter inn i andreomgangen, og hadde drøyd såpass lenge at det heller ikke fikk full effekt. For i denne semifinalen ble spanjolenes manglende giftighet den medisinen som gjorde den modige motstanderen stadig mer levedyktige.

Ingen har demmet bedre opp for det spanske pasningsspillet enn portugiserne. De våget å stå så høyt i banen at selv Xavi ikke fikk vanlig dreis på angrepene. Først da han var byttet ut og kampen hadde døset seg langt inn i ekstraomgangene, kom de virkelig store sjansene. Den ene via kvikkheten til lagets stadig frekkere Jordi Alba fra venstrebacken; den andre da Fabregas nettopp utnyttet sin tilbaketrukne spissrolle og elegant slo innbytter Pedro igjennom mot åpent mål.

UANSETT er laget videre og kan slå enda et toppresultat i bordet foran sine egne tvilere:

_Husk at dette spillet endret Spanias historie. Det er nok, sa Andres Iniesta allerede på pressekonferansen før semifinalen. Etterpå sier resultatet det meste om hvilken stil som lønner seg.

For det er tross alt ikke de individuelle ferdighetene som skiller spanjolene så klart fra motstanderne. Dette mesterskapet har vært spekket med gode fotballspillere, men ikke noe annet lag enn Tyskland har samlet holdt seg på like høyt nivå. Og det er et tysk lag som siden sist VM åpenbart er blitt påvirket av spanjolenes lyst til å holde mest mulig på ballen.

Skal vi si at det nærmer seg en drømmefinale for oss som fortsatt synes det er hyggelig med alle pasningene?

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.