Tredobbelt norsk på 30 km i vinter-OL 2018

De gjorde narr av ham som ble OL-mester. Det var visst ikke så veldig glupt

Seier for vennskap, treningsglede og god ledelse.

DETTE skulle ha vært den dagen da vi hyllet skieventyret Johannes Høsflot Klæbo, men fortellingen ble en ganske annen. OL-gullet til Simen Hegstad Krüger er historien om treningsglede, trofaste ledere og et sterkt vennskap. Og den kunne ikke vært vakrere.

Men mest er det beretningen om en skiløper som trosset alt. Som falt, brakk staven, reiste seg, kjempet alene i motvinden og slik kom seg opp gjennom fokksnøen til han fikk satt inn det rykket som blir stående som en klassiker i skihistorien.

Det var et skiløp for evigheten.

Men mest for nåtida.

ET LØP FOR EVIGHETEN: Simen Hegstad Krüger har rykket mot OL-gullet. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
ET LØP FOR EVIGHETEN: Simen Hegstad Krüger har rykket mot OL-gullet. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

DETTE var en tredobbelt seier for dem som har jobbet for at vi skal styre norsk skisport sammen. Og la oss være ærlige. Akkurat det har vært tøft denne vinteren.

Det er ikke mer enn et par måneder siden olympiamester Simen Hegstad Krüger så både navnet sitt og bronsevinner Hans Christer Holund på en nidtegning. De to var en del av en gruppe unge, mer ukjente løpere som visstnok ikke skulle ha noen sjanser til å vinne OL-medaljer. Det var på den tida alle de som ville skjelle ut norsk langrenn ble samlet i Debatten på NRK for å få erklært et laguttak ugyldig, da noen foraktfullt snakket om at toppidrett ikke dreier seg om idealtid og mine svenske kollegaer sendte takk til landslagstrener Tor Arne Hetland fordi han tok ut så dårlige norske lag:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Var de edru da de tok ut den troppen, spurte en annen av mine svenske kollegaer spydig før et av vinterens verdenscuprenn der lagledelsen satset på løpere fra sitt eget landslag. For dengang var folkekravet at det gjaldt å få Krüger og de andre såkalt hjelpeløse fortest mulig av laget for å gi plass til den store vinneren.

Sjelden har en norsk landslagsledelse vært mer presset enn i vinter. Det har tidvis vært et urettferdig trykk, men mest av alt har trykket vært uklokt, For denne tredobbelte seieren er så visst ingen feiring av at Northug-fansen ikke fikk presset med skikongen til OL; alle som er glad i langrenn ville hatt ham på plass der.

VENNENES TRIUMF: Martin Johnsrud Sundby (tv), Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund sammen etter den makeløse 3-mila. FOTO: Andreas Hillergren/TT*
VENNENES TRIUMF: Martin Johnsrud Sundby (tv), Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund sammen etter den makeløse 3-mila. FOTO: Andreas Hillergren/TT* Vis mer

Men nå faller mye viktigere brikker på plass.

DENNE gjengen viser hva det er mulig å gjøre sammen. Det er jo nettopp de tre på pallen som har dratt opp kvaliteten i alt det tyngste treningsarbeidet på landslaget.

De tidligere årene har det helst vært jobben til Martin Johnsrud Sundby alene. Det var han som sto for mesterlæren om det å gå fortest mulig på ski.

Da Martin fikk selskap av Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund i landslagsgruppa, endret hverdagen seg. Før hadde Martin tatt hardøktene på fritida sammen med disse andre Oslo-løperne, men nå kunne de gjøre enda mer av denne treningen i arbeidstida.

Det ble et tett samhold.

ALLEREDE tidlig i høst snakket Martin med meg om hvor viktig denne endringen hadde vært for nivået de par siste årene på landslaget og hvor store forventninger han nå hadde til de to Lyn-guttene. Det hendte jo at selv maskinen Martin Johnsrud Sundby ble gått fra på trening.

Han så litt av seg selv i Simen som var yngst. Den samme staheten, det samme suget etter å lære og den samme kraften til å ta egne valg.

Kanskje var det denne nærheten som holdt Martin igjen da Simen rykket. For det som skjedde opp bakken utenfor stadion var mer enn en stallordre om å beskytte den av de norske løperne som fikk luke.

Det var et tegn på vennskap.

AKKURAT det tegnet er noe av det vakreste jeg har sett fra en idrettskamerat. Få idrettsfolk har vært så presset på å ta individuelt gull som Martin Johnsrud Sundby etter å ha vært den beste langrennsløper i en årrekke. Bortsett fra i mesterskapene.

I skisporet er Martin vanligvis ingen mester på følelser. Til det verdsetter han selve langrennsfaget for mye. Dette var hans første store sjanse i et OL som kan være hans siste. Han hadde krefter til å gå, men han gikk ikke. Bare fordi lagkameraten Simen Hegstad Krüger rykket først, og Martin valgte å være lojal.

For norsk skisport betyr det mer enn gull.

DENNE trippelseieren viser hva det er mulig å få til sammen nettopp fordi alle er lojale mot hverandre. Det hadde vært behagelig der og da for landslagsledelsen å droppe Krüger til viktige verdenscuprenn i fjor vår fordi en løper med større navn og mye større fanklubb presset på, eller høre på dårlige råd fra meg rett før OL om å gardere uttaket på denne 3-mila med en spurtrask løper til.

Trenerne Tor Arne Hetland og Eirik Myhr Nossum med støtte fra landslagssjef Vidar Løfshus, valgte å stå imot. I hele denne langvarige, skrikete kampen om norsk herrelangrenn har de tatt imot kjeften og beskyttet løperne sine.

DET valget bygger på mer enn følelser. Denne riktige beslutningen om å satse på to kapasitetsløpere på 3-mila ved siden av selvsagte Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo, ble tatt fordi Norge har trenere og ledere som kan faget sitt. Langrenn er jo vår idrett. Det er her vi har dypere kunnskap og tradisjon enn noen av konkurrentene.

Den historien viskes ikke bort med en nidtegning, men ellers er dette en fin søndag for å kose seg med gamle tegneserier.

For når vi har lest ferdig, kan vi fortelle videre med stolthet og varme om hvordan tre kamerater sto sammen på seierspallen etter det første herrelangrennet i vinter-OL 2018.

.