BARE EN BRIKKE I ET SPILL? Saken mot Therese Johaug er sannsynligvis anket fordi det passer inn i skisportens politiske spill. Da blir den enkelte utøvers rettssikkerhet mindre verdt. FOTO: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet.
BARE EN BRIKKE I ET SPILL? Saken mot Therese Johaug er sannsynligvis anket fordi det passer inn i skisportens politiske spill. Da blir den enkelte utøvers rettssikkerhet mindre verdt. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet.Vis mer

Dopsaken mot Therese Johaug

De har dratt Therese inn i sitt eget spill. Det skader henne

Det er ikke akkurat en helhjertet kamp mot doping som ender i retten på tirsdag.

DET juridiske begrepet «objektivt ansvar» er den formelle årsaken til at Therese Johaug foreløpig er utestengt i 13 måneder av domsutvalget i norsk idrett for å ha brukt en leppesalve som inneholdt et anabolt virkestoff.

Ettersom både anklagerne og dommerne i denne saken er enige om at salven hverken hadde noen dopeffekt eller var brukt for å oppnå en fordel som idrettsutøver, framstår straffen som urettferdig hard for Thereses store hjemmepublikum. Den norske dommens berettigelse ligger i at internasjonal idrett ikke vil klare å bekjempe dopsvindelen uten at utøverne i utgangspunktet selv bærer det objektive ansvaret for å ha fått et forbudt stoff i kroppen.

Men da må også idrettens dommere, ledere, politikere og skribenter være tydelige på selv å skille mellom objektive og subjektive interesser; altså den avgjørende forskjellen på å bruke idrettsjussen til å stoppe jukset i stedet for å utnytte disse sakene til å pleie sine egne interesser.

Der har Therese Johaug havnet i en skvis som i verste fall kan gi henne enda lenger straff.

TIRSDAG til uka må hun møte i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) i sveitsiske Lausanne etter at det internasjonale skiforbundet (FIS) anket den norske dommen. FIS syntes at straffen på 13 måneder ikke var hard nok, og leverte anken med en begrunnelse som tilsynelatende refererte til nødvendigheten av utøverenes objektive ansvar for å holde forbudte stoffer unna kroppen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dommen greier ikke å gjenspeile det faktum at Johaug ikke leste dopingadvarselen på pakken, til tross for at medisinen var ukjent for henne og ble kjøpt i et fremmed land, skrev de i anken.

FIS-ledelsen skrev derimot ingen ting om at en internasjonalt omstridt norsk dom mot en norsk verdensstjerne var det siste sporten trengte midt i det svært vanskelige rettsoppgjøret etter det russiske statsdopet under Sotsji-OL.

FOR denne anken i Johaug-saken er sannsynligvis mer politisk enn juridisk motivert. Langrennsløpere vinterverdenen rundt kan nok bli vettskremte av advarselen om at selv det å bruke feil leppesalve ødelegger karrieren din, men forøvrig er dette et uvesentlig bidrag for å stoppe svindelen.

Derimot er det viktig for FIS-ledelsen nettopp under det utfordrende politiske oppgjøret med Russland å gi et tydelig signal om at også den moralistiske langrennsnasjonen Norge er underlagt den samme internasjonale kontrollen som russerne.

Og alle andre skinasjoner også for den saks skyld.

MED en åpen idrett hadde det vært mulig å være ærlig om dette hensynet. Det å få likest mulig internasjonale straffereaksjoner på de samme regelbruddene, er jo i seg selv et gode.

FIS vil imidlertid ikke ha noen åpenhet bortsett fra FIS-president Gian-Franco Kaspers pinlige utleverende intervju med Dagbladet rett etter at den positive dopingprøven ble kjent, der han forhåndsdømte Therese Johaug. Ellers tviholder Kasper og hans utvalgte menn på et internt juridisk system som blander lovgivende og dømmende myndighet, og har historisk sett ganske lav troverdighet når det gjelder det å bekjempe doping.

Det uavhengige norske domssystemet har derimot høy troverdighet. Der fikk Johaug en forholdsvis streng staff med en juridisk god begrunnelse om utøvernes plikt til å være maksimalt forsiktige med all medisinbruk. I utgangspunket framstod også denne dommen som en beskyttelse mot politisk betingede internasjonale anker.

Derfor kom FIS sin reaksjon som en overraskelse. I saker der utøverne åpenbart ikke bevisst har dopet seg, har internasjonal skisport helst sittet musestille.

DET gjorde også vår egen kulturminister Linda Hofstad Helleland i spørsmålet om å åpne tirsdagens sak i CAS for media og fullt offentlig innsyn. Som ny nestleder i Verdens Antidopingbyrå (WADA) var hun kanskje usikker på om det passet seg å fronte total åpenhet også i idrettens ulike rettsprosesser.

Alt for lenge var Johaug-saken i hjemlig politikk derfor bare en del av kulturministerens gjentatte angrep på norsk skisport. Da det gjennom vinteren viste seg at disse angrepene var tilnærmet uten saklig innhold, forsvant Hofstad Helleland fra den viktige debatten om hvordan vi skal bevare et gjennomgående etisk bevisst norsk langrennsmiljø.

Hun fulgte for eksempel ikke opp den fullstendige frifinnelsen i granskingsrapporten fra den internasjonale ekspertkommisjonen i den for sporten helt avgjørende astmasaken. En sunn norsk nasjonalsport passet visst ikke inn i kulturministerens personlige politiske spill.

KULTURMINISTERENS manglende støtte stod i sterk kontrast til Europarådets leder Thorbjørn Jagland som helt siden Johaug sist høst ble tatt med et forbudt stoff, har kjempet for skiløperens juridiske rettigheter ut fra et solid prinsipielt synspunkt om at nettopp idrettsjussens krav om «objektivt ansvar» i seg selv krever full åpenhet. For han er ikke dette en anledning til å få oppmerksomhet, men en naturlig del av det langsiktige arbeidet i Europarådet som både tar vare på den enkelte idrettsutøvers rettssikkerhet og slik over tid hjelper fram en bedre dopingkontroll.

Sånn virket det i overkant tilgjort at det plutselig var Linda Hofstad Helleland som i Dagsrevyen onsdag var den som inviterte Jagland til et samlet forsøk på å åpne dørene for idrettens rettsbehandling av utøvernes dopskjebne uten at noen NRK-reporter minnet henne om fortida.

Men dette er uansett en gledelig politisk helomvending selv om den kommer for seint til å hjelpe Therese Johaug.

Hennes framtid som langrennsløper har jo alt for lenge vært en brikke i andres politiske spill.