LEKNE FORSKERE: May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen i fysiologi og medisin i 2014 sammen med den amerikansk-britiske mentoren deres John O'Keefe. Deres tilnærming til fremragende forskning er et bra eksempel på hva en leken nysgjerrighet kan tilføre kvaliteten på hardt arbeid. Da er det nok mulig også for en fotballspiller å bli en god sykepleier. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix
LEKNE FORSKERE: May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen i fysiologi og medisin i 2014 sammen med den amerikansk-britiske mentoren deres John O'Keefe. Deres tilnærming til fremragende forskning er et bra eksempel på hva en leken nysgjerrighet kan tilføre kvaliteten på hardt arbeid. Da er det nok mulig også for en fotballspiller å bli en god sykepleier. FOTO: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Idrett og utdanning

De har lekt fram de mest forbløffende funn i hjernen vår. Men ikke lek skole!

Tungsinnet har seget inn over debatten om toppidrett og utdanning. Det kler ingen av disse oppgavene.

FOR de som til nå ikke helt har trodd det de har lest; Diakonhøgskolens rektor Ingunn Moser mener visst på ramme alvor at det er en motsetning mellom det å studere og det å leke.

Eller som hun skriver i tittelen på en kronikk på det akademiske nettstedet "Khrono" der hun forklarer hvorfor skolen hennes aldri vil fire på kvalitetskravene for å la en av studentene få spille for Norge i VM-kvalifiseringen i fotball:

Nå er det mulig at noen i løpet av denne debatten om utdanning og toppidrett er blitt litt usikre på om akkurat denne rektoren i det hele tatt leker, men det er ikke poenget. Rektorer skal få være så alvorlige de bare vil, men de kan ikke forvente at eget reelt eller påtatt tungsinn skal kaste skygger over noe så moro som det å lære.

Eller skremme oss med at den fotballspilleren som må flytte noen praksisdager for å få med seg disse VM-kampene, kan bli sykepleieren vi selv møter som pasienter. En som ifølge Ingunn Moser ikke «har øvelse, erfaring, kompetanse og trygghet nok» til å kunne håndtere oss, fordi hun ikke tok studiet på alvor.

Huttetu.

FOR dette skremmebildet fra rektor Moser falmer når vi tenker på hva sykepleierne skal i tillegg til å holde orden på medisinene og rutinene for stellet. Når noen av oss snart ligger der i senga, er det helst et vanlig medmenneske vi vil ha i hvitt tett ved. En som har sett og lært litt ellers i det mangfoldige, gåtefulle livet.

Hun eller han trenger verken å ha scoret mot Slovakia eller Nederland. Men om det har skjedd, gjør det ingen ting. De har jo uansett ikke fått denne viktige pleiejobben fordi de fikk være med på disse landskampene. De er der fordi de som alle de andre studentene har passert kravene på den Diakonihøgskolen som visstnok aldri firer på kvalitet.

I hvert fall ikke den kvaliteten som kan måles på karakterskalaen.

HVOR kommer denne misforståtte fagarrogansen fra? Denne helt udokumenterte redselen for at studenter med bred livserfaring gjennom studietida, ikke skal være i stand til å bli førsteklasses fagfolk.

Neppe fra rektorens egne juleselskap. Hun er lillesøster til Nobelprisvinner Edvard Moser. Han som for noen år sammen med eks-kona May-Britt Moser oppdaget de såkalte «gittercellene» i hjernen, og viste hvordan vår innebygde GPS blir bygget opp gjennom livet.

MOSER-PARET vant Nobelprisen i fysiologi og medisin for det vitenskapelige arbeidet. Samtidig kunne de ha vunnet en pris for formidling av hvordan vi sammen bygger kunnskap. Bildene av smilende Edvard og May-Britt omgitt av de lekne musene og rottene deres, har åpnet denne hjerneforskningen for helt nye grupper. Fortellingen om disse forskernes arbeidsdisiplin og glade nysgjerrighet smitter.

Selv fremhever de kravet til allsidighet når de rekrutterer nye forskere til Hjernesenteret sitt i Trondheim. Det fremragende i de fleste fag krever gjerne en slik bred tilnærming. Hos Mosers på labben i NTNUs «Kavli-institutt» må du også kunne håndtere dyrene og ha omsorg for dem. Men så blir jo medarbeiderne og studentene passet like godt på som rottene; med ros, omhu og belønning.

- Forsøkene var nesten som en lek for dem, sa May-Britt Moser i et intervju om den lange veien fram til de forbløffende funnene om hjernene våre.

Da tenkte hun på rottene. Men er ikke nysgjerrigheten som har jaget disse verdensklasseforskerne fram, også en form for lek?

BLANT noen villfarne akademikere er denne lekne innstillingen til livet en fare. Da May-Britt skulle ta imot Nobelprisen i Stockholm fikk hun på skøy spesialsydd en kjole med et mønster som en rottehjerne. Det likte visst ikke en av hennes professor-kollegaer på NTNU. Hun syntes NRKs utsendte på Nobel-festen fortalte alt for mye om kjolen.

Også denne professoren snakket om «alvoret», og hadde isolert sett faglige gode grunner for det. Det er fortsatt for få kvinner som har lekt seg fram til Nobelpris i medisin. Akkurat som det er for få landslagsspillere i fotball som har tatt med seg leken inn i jobbhverdagen som sykepleier.

FOR det med lek er neppe så farlig. Etter at rottekjolen ble hengt i skapet for snart fire år siden, har Maj-Britt Moser og eks-mannen Edvard ved hjelp av medarbeiderne på Kavli-instituttet sprengt nye grener for kunnskap. Denne uka kom nyheten om at de kan ha oppdaget hvordan hjernen holder orden på tid.

De har funnet nerveceller som skiller hvert øyeblikk fra hverandre:

- Vi tror denne koden holder orden på rekkefølgen av ting som skjer. Den gir oss en følelse av tid sett i forhold til hendelser, sa storebror Edvard til fagnettstedet forskning.no, og forklarte hvordan denne «episodiske tiden» er noe vi alle har opplevd. Altså det at tida går fort når du har det gøy, og seint når det ikke skjer noe spennende rundt deg.

Da burde det være mulig for oss andre å sortere ut denne debatten om lek og alvor for godt, og la den kommende sykepleier Kristine Leine få glede seg i fred under kveldens VM-landskamp for Norge.

Før hun kommer tilbake ved sykesengen som et enda klokere medmenneske.