Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Maktkamp i norsk idrett

De ødelegger TV-festen hennes

Populære Birgit Skarstein styrer Idrettsgallaen i kveld. Hun er bildet på en sunn norsk idrettsbevegelse. Den vil noen rive i stykker.

TO HELTER SAMMEN: Birgit Skarstein og Marit Bjørgen på scenen under Idrettsgallaen for to år siden. Nå er det Birgit som har overtatt som programvert for dette populære TV-showet. Men suksessen framover avhenger av at idrettsbevegelsen får styre seg selv over hele Norge. FOTO: Geir Olsen/ NTB scanpix
TO HELTER SAMMEN: Birgit Skarstein og Marit Bjørgen på scenen under Idrettsgallaen for to år siden. Nå er det Birgit som har overtatt som programvert for dette populære TV-showet. Men suksessen framover avhenger av at idrettsbevegelsen får styre seg selv over hele Norge. FOTO: Geir Olsen/ NTB scanpix Vis mer

NÅR Birgit Skarstein i kveld kommer på scenen for å lede NRKs Idrettsgalla, drar hun i gang en av årets største TV-begivenheter. Oppmerksomheten forteller om idrettens helt spesielle grep om oss nordmenn.

Internasjonalt er Norge en enestående idrettsnasjon. Det finnes knapt noe land der sport for alle er en så sammenvevd del av den nasjonale kulturen.

Birgit er et kjært barn av akkurat det. Hvor mye den norske måten å drive idrett på betydde for henne, visste hun kanskje ikke før en mislykket operasjon etter en alvorlig badeulykke for tolv år siden forandret hverdagen.

Det er denne spesielle inkluderende idrettsbevegelsen som gjør at en hel nasjon enda et år setter seg ned for å kåre sportshelter i mer eller mindre forståelige kategorier. Og for å gråte noen tårer dersom de stadig nye heltenes egne historier krever noe slikt.

Idrettsgallaen er som Grevinnen og hovmesteren på TV-en ei drøy uke tidligere, same procedure as last year; et samlende nasjonalt ritual som definerer oss som folk.

Da er det vanskelig å skjønne hvorfor noen igjen og igjen krever en maktkamp for å ødelegge denne felles kulturen.

Og TV-kvelder som dette.

FYLLEANGST: Karsten Warholm rørte en hel nasjon da han holdt tale under idrettsgallaen, men alt gikk ikke som planlagt. Video: Kristoffer Løkås Vis mer

FOR slike fine kvelder kommer som et resultat av en idrettshverdag som betyr mye for folk flest. Sist jeg pratet med Birgit var under åpningsrennet på Beitostølen en måned før jul, og som ofte før dreide praten seg om hva som lager sportsmiljøer det er bra for oss alle å være i. Både Birgit og jeg er opptatt av det.

Da trente hun i nærheten av resten av skieliten, og hadde det fint. Men hun var egentlig mest opptatt av å få meg til å ta en tur innom den ro-gjengen på Årungen utenfor Oslo som har hjulpet henne fram til verdenseliten i den sporten:

- Du skulle ha snakket skikkelig med treneren vår, Johan Flodin. Han skjønner mer enn de fleste om det å få folk til å trekke sammen, sa hun.

DE beste roerne har tradisjon for det. Da er det ikke tilfeldig at flere av stjernene og trenerne fra de små vannsportene har vært sentrale i oppbyggingen av Norge som en knakende god toppidrettsnasjon.

De har tatt med seg solid kunnskap fra sin egen idrett og delt med resten gjennom Olympiatoppen helt fra starten av idrettsrevolusjonen først på 1990-tallet. Det er altså bare som det skal være at pararoeren Birgit Skarstein før Tokyo-OL til sommeren får topp oppfølging av den faglig svært respekterte landslagstrener Johan Flodin.

En samlet bevegelse har heldigvis inkludert paraidretten selv om svært mye gjenstår for å gi gode hverdagstilbud til alle de over 600 000 nordmenn med funksjonsnedsettelser.

SLIK er også oppbyggingen av Norge som verdens fremste idrettsfolk avhengig av et solid felles rammeverk. For tredje år på rad har det anerkjente fagnettstedet Greatest Sporting Nation kåret Norge som vinner målt i resultater fra over 70 ulike idrettsgrener. Her var det ikke bare skisporten som sikret seieren. De internasjonale ekspertene trakk fram at Norge i 2019 scoret et rekordhøyt antall poeng pr. innbygger i hele 19 ulike idrettsgrener.

De samme ekspertene er forbløffet over at lille Norge de siste fire åra har plassert seg som nummer 13 på den totale rankinglista foran stolte og store idrettsnasjoner som Sverige, Brasil, Sveits, Polen og Østerrike. Det er sensasjonelt bra, og har skjedd fordi vi har fått fram idrettsstjerner fra hele landet. I norsk toppidrett leverer distriktene fortsatt de fleste vinnerne.

DET er dette rammeverket noen nå vil ødelegge. Hvorfor må du nesten spørre dem selv om.

I denne diskusjonen har jeg ennå ikke hørt ett fornuftig argument for å svekke den felles landsdekkende idrettsbevegelsen til fordel for mer makt til de enkelte nasjonale særforbundene. Og det til tross for at diskusjonen nesten er så gammel som idrettsbevegelsen selv.

Helt siden norsk idrett ble samlet igjen etter andre verdenskrig har det vært kjekling mellom disse særforbundene og distriktsrepresentantene til de regionale idrettskretsene. Norges idrettsforbund er bygget på en maktbalanse der stemmene på det felles idrettstinget er helt jevnt fordelt.

SEINEST for ni år siden holdt det på å gå riktig galt. Da hadde særforbundene samlet seg i en felles organisasjon (SFF) for å tvinge gjennom en ny valgordning som ga dem makten. Idrettstinget var delt så nøyaktig på midten på tinget i dette spørsmålet i 2011 at det nesten var umulig å få valgt et felles styre under den nye presidenten Børre Rognlien.

Så endret bildet seg fort. Den vennlige Høyre-politikeren Rognlien ble en brobygger, de store særforbundene fikk nye presidenter som skjønte fordelen av en samlet bevegelse, og en nesten rørende enig norsk idrett vokste seg sterkere enn noen gang.

ETTERPÅ har utviklingen vært et eventyr. Idretten rekrutterer over nitti prosent av barnekullene, kvinneandelen øker tydelig, bevegelsen er mer åpen for alle og Norges internasjonal resultater vekker altså berettiget oppsikt.

Det siste er det minst viktige. Det er idrett som en landsomfattende sosial bevegelse som er grunnen til at fellesskapene over hele landet finansierer mye mer av driften enn før. Nå kommer de største tilskuddene fra kommunene og fylkene. Da er det naturlig med et nett av 11 felles regionale idrettskretser for alle de ulike sportsgrenene for å koordinere det nye brede samarbeidet mellom fylkespolitikerne og idretten.

DENNE tydelige sosiale norske idrettsbevegelsen blir likevel utfordret. Under sist Idrettsgalla hadde noen innleide ikke helt oppdaterte konsulenter forledet Norges idrettsforbund til å sende ut et høringsforslag om å kutte ut de regionale idrettskretsene til fordel for mer makt sentralt i Oslo.

Forslaget ble forsiktig sagt dårlig mottatt. Det nådde aldri fram til noen avstemning. Et overveldende flertall skjønte at bevegelsen forblir sterkest når den sikrer en mest mulig landsdekkende oppslutning.

SENTRALISERING av politisk makt er heller ikke drømmebudskapet i 2020. Det å overføre makt til de 55 særforbundene, er det samme som å gi mer innflytelse til Oslo på bekostning av resten av landet.

Likevel benyttet VGs kommentator nylig 10 års jubileet til SFF til å utfordre idrettsbevegelsens landsomfattende organisering:

- Idretten trenger en ny maktkamp, skrev han.

Dagens VG bygger sin mediemakt mye på satsingen på sport femti år tilbake i historien. Før noen andre skjønte datidas avisledere hvilken kommersiell mulighet som lå i den store norske sportsinteressen. At avisa nå velger å fronte en splittelse av denne velfungerende frivillig folkebevegelse som henter inn mer VM -og OL-gull enn noen gang, er i seg selv en pussighet.

FOR idretten er en ny maktkamp langt mer alvorlig enn som så. Framgangen de siste åra er bygget på en samlet politisk forståelse av at idrett på sitt beste fungerer som et sosialt lim i samfunnet vårt. Støtten til norsk idrett har vært helt uavhengig av partipolitiske skillelinjer.

Denne samlingen tjener alle på å opprettholde.

Da er det bare trist å ødelegge TV-kvelden for Birgit Skarstein.