EN STEMME FRA RBK: På Lerkendal har styret direkte styring over A-lagstreneren. Det er en utdatert styreform norsk toppidrett forlot for tiår siden. For det er best å la fagfolk få gjøre jobben for de politisk valgte lederne. FOTO: Ole Martin Wold / NTB scanpix
EN STEMME FRA RBK: På Lerkendal har styret direkte styring over A-lagstreneren. Det er en utdatert styreform norsk toppidrett forlot for tiår siden. For det er best å la fagfolk få gjøre jobben for de politisk valgte lederne. FOTO: Ole Martin Wold / NTB scanpixVis mer

Trenerskifte i Rosenborg

De rotet det til for Norge. Hvorfor gjør RBK samme tabben?

Historieløst på Lerkendal.

BERLIN (Dagbladet): Norsk friidrett med solid start på EMs første dag, er en fin vinkel for å se på tilstanden i hjemlig klubbfotball. For mens fotballen i tiår har dominert sportshverdagen vår, er den flotte utviklingen i friidretten et bra eksempel på hvor mye det er mulig å få ut av ganske små ressurser bare styringen er i orden.

Det er den definitivt ikke i RBK. Mens Norges Friidrettsforbund med et totalbudsjett tilsvarende nedrykkslagene i Eliteserien er de siste årenes store positive internasjonale overraskelse i sporten sin, bruker Rosenborg Ballklub hvert år ti ganger så mye penger for å henge med til deltakelse i Europacupen.

Den forskjellen speiler selvsagt mest en rik og en ganske fattig idrett, men bør også gi litt ettertanke i en klubb som ble stor på grunn av tydelig sportslig ledelse utført av kunnskapsrike folk som levde og åndet for faget sitt. Akkurat på samme måte som norsk friidrett de siste årene har fått en rask sportslig utvikling fordi forbundsstyret har prioritert å hjelpe flere faglig sterke treningsgrupper uten å blande seg unødig inn i driften.

Det er mye pent å si om RBK-eier Ivar Koteng, men i fotballfaget er han ingen ekspert. Hvorfor er det da han som i praksis skal ansette og avsette trenere i Norges desidert viktigste fotballklubb?

Artikkelen fortsetter under annonsen

JA, jeg vet at den fotball-legenden som først og fremst skal ha æren for RBKs suverene posisjon i Norge, har forsvart trenerbyttet i klubben sin. Men denne saken dreier seg ikke om navnet på en eller annen A-lagstrener. Den gjelder hvordan selve trenerbyttet ble gjort og hvilken kompetanse som skal styre det som foregår på banen på Lerkendal.

Det siste har aldri Nils Arne Eggen vært i tvil om:

  • Rammene for fotballspillet må settes av fagfolk.

Det kan ikke være annerledes i en idretttsklubb med ambisjon om å gjøre det sportslig maksimalt ut fra de tilgjengelige ressursene. Det var jo derfor Eggen år etter år kjempet for sportens selvbestemmelse og plass i et rikere, mer forretningsorientert RBK.

HVORFOR RBK likevel ender opp med å knytte treneransettelser -og avskjedigelser rett opp i styret sitt, er en gåte. Da Kåre Ingebrigtsen ble avsatt mens sportssjef Stig Inge Bjørneby var på ferie, skjedde det teoretisk sett ifølge oppsatt arbeidskontrakt:

  • Rosenborg holder seg med en sportssjef uten full myndighet over fagfeltet. A-lags-treneren er for tida pr. definisjon styrets oppgave.

Resten av det gåtefulle i denne prosessen dreier seg om en klubb som en gang ble stor med åpen dør til en garderobe der både hjerte og hode var på rett plass, men som nå gjør seg liten ved å passe på at det bare er klubbeieren som forteller historien om det som har skjedd.

Det siste er ikke spesielt troverdig.

Men mest av alt er det totalt misforstått sportslig ledelse.

DA Norge for snart 30 år siden steg for steg ble gode i toppidrett, skjedde det gjennom en stadig tydeligere plan for å verne den spesialkompetansen for hjalp oss til å vinne. Landslag ble ikke lenger tatt ut av styremedlemmer i røde blazere, begrepet «UK» (uttakningskomite) forsvant og med det uttak som en politisk øvelse.

Opp gjennom årene har flere valgte ledere i ulike store særforbund forsøkt å få kontroll over Olympiatoppen, men prinsippet om en mest mulig uavhengig faglig ledelse av norsk toppidrett har holdt seg. Det er derfor toppidrettssjef Tore Øvrebø rapporterer til generalsekretæren i Norges Idrettsforbund, og ikke direkte til det valgte idrettsstyret. Idrettspolitikerne bestemmer retningslinjene for hva som er viktig i den felles toppidretten vår, men selve jobbingen mot dette målet får den sportslige ledelsen ta seg av.

DEN samme tenkningen bør prege ledelsen av Norges for øyeblikket nest beste fotballag. Det er derfor RBK ikke lenger kan nøye seg med å ha en styringsivrig formann som smaksdommer for hva som kjennes bra nok når det gjelder å utvikle klubben internasjonalt. Den avgjørelse må knyttes opp mot den ansatte administrative og sportslig ledelsen uansett hvor fotballfaglig kvalifisert resten av RBK-styret måtte være.

Så får styret ved neste anledning heller bruke kunnskapen sin til å vurdere om de har funnet rett sportssjef; og i tilfellet nei, be sin flinke daglige leder Tove Moe Dyrhaug forberede et bytte på den plassen.

I NORSK IDRETT er det ikke bare RBK som sliter med organisasjonskartet. Arbeidende styreformenn er blitt løsningen i flere steder. Enkelte store særforbund har fått todelt daglig ledelse der betalte særforbundspresidenter lett kan begrense det daglige spillerommet til den faglig kompetente administrasjonen. Det er en uheldig utvikling selv om det er til å forstå at disse frivillige vervene medfører stort arbeidspress på idrettspolitikerne.

Poenget er uansett å unngå at den sportslige styringen blir preget av politikk og tilfeldige personlige ambisjoner.

AKKURAT det kan serieleder Brann det meste om. Den klubben har lenge slitt med å få ut potensialet sitt. Det ble for ofte for gjevt bare å synes med styrevervet ikledd Brann-skjerfet på byen.

Først da styremedlemmene helt forsvant fra den daglige driften på Stadion og holdt seg unna garderoben på kampdag, ble det jevn framgang i det sportslige arbeidet.

I år utfordrer Brann selveste RBK om seriemesterskapet.

Kanskje er et tap mot rivalen det eneste som virkelig hjelper på den nærsynte rolleforståelsen på Lerkendal.