REN SUKSESS:  Den totale norske dominansen i jentelangrenn har ingen ting med dop å gjøre. Det skjønner heldigvis nordmenn flest. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix.
REN SUKSESS: Den totale norske dominansen i jentelangrenn har ingen ting med dop å gjøre. Det skjønner heldigvis nordmenn flest. FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix.Vis mer

De siste rene

Ingen ting rokker visst det norske selvbildet, og det er en stor fordel for å holde skisporten vår ren.

DET er hverken dumt eller naivt at det norske idrettspublikummet gjennomgående tror at langrennsløperne våre er rene. For her er det ikke snakk om blind tillit. Det gjelder mest å se seg selv og forstå vår egen historie.

De siste årene er det kommet et par utenlandske forsøk på å rokke ved denne tilliten. Ifølge Synovate MMIs ferske meningsmåling for Dagbladet har de vært påfallende mislykkete. Der er lite flertall (53%) tror at doping forekommer ofte (12%) eller av og til (41%) i norsk toppidrett generelt, regner et overveldende flertall (65%) at dette sjelden eller aldri skjer i norsk langrenn.

Teorien om at den norske dominansen av sport skyldes systematisk svindel, avfeies fullstendig:

•• Tilnærmet ingen tror at den langvarige norske suksessen i langrenn skyldes et sammenhengende dopmisbruk.

Det er da heller ikke noen grunn til.

FOR DER det enkeltstående norske doptilfellet kommer hvor som helst og knapt er til å avverge, er den systematiske bruken mest av alt snakk om kultur. Det er derfor deler av friidretten og nesten hele den internasjonale sykkelsporten har vært helt ødelagt, mens norsk og svensk langrenn har konkurrert greit videre i felt med dopete konkurrenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse langrennsløperne er blitt slått underveis både av organiserte og individuelle svindlere, men har knapt sett noe annet alternativ enn å konkurrere videre med den naturlige fordelen i rekruttering, trening og utstyr som en bred nordisk skitradisjon uansett gir:

•• I Norge og Sverige har det aldri vært noen kultur for dop innen langrenn.

De nasjonale skiheltene har historisk symbolisert helt andre verdier. Spesielt i Norge har de store langrennsløperne stått midt i den folkelige kulturen som kjente og kjære TV-fjes helt siden fjernsynets barndom på 1960-tallet. De er blitt ikoner for vår egen vinterkultur med en tett binding til ski som nærhet, oppvekst og hverdagslig glede Norge rundt. Å bryte denne idyllen er det samme som et svik mot alle minnene om Kvikk Lunsj og solbærtoddy. Da framstår det mulige sosiale fallet for den enkelte løper rett og slett for stort.

SÅNN var det neppe tilfeldig at det første tilfellet av avslørt bloddoping i norsk utholdenhetsidrett ikke kom fra langrenn. Dess mindre oppmerksomhet, dess større er sjansen for misbruk. Og jukser du i kappgang, tråkker du i hvert fall ikke på noe nasjonalt.

I tillegg skiller norsk langrenn seg organisatorisk ut gjennom tette nasjonale eller private lag som trener samlet i lange perioder. Denne strukturen gjør det mulig å se tegn på misbruk blant alle toppløperne. Så sant omgivelsene ønsker det.

den måten er det en sammenheng mellom ønsketenkningen i den norske befolkningen rett før Sotsji-OL om at dop aldri forekommer i norsk elitelangrenn og viljen til å holde den samme idrettskulturen tilnærmet ren:

•• Mistillit er fort starten på misbruk.

Der syklistene på 1990-tallet tok sine gale valg på grunnlag av at de trodde alle andre jukset, kan de beste norske langrennsløperne med rette dra til Sotsji uten at noen mistenkes.

Det er et flott utgangspunkt i en sport der det for tida går an å vinne medaljer uten å svindle. Selvsagt hadde det vært en stor fordel om alle som de norske langrennsløperne hadde ankommet OL-byen med et troverdig blodpass, men mens vi venter på et røffere kontrollregime både fra det internasjonale skiforbundet og den internasjonale olympiske komite hjelper det å se på oss selv.

Ønsker mange nok et ren nasjonal langrennssport, er det akkurat det vi vil få.