PINLIG: Frankrikes trener Raymond Domenech leser opp brevet som spillerne hans hadde sendt som begrunnelse for at de ikke ville trene. De streiket etter at Domenech hadde sendt spissen nicolas Anelka hjem fra fotball-VM i Sør-Afrika. FOTO: AP/Francois Mori.
PINLIG: Frankrikes trener Raymond Domenech leser opp brevet som spillerne hans hadde sendt som begrunnelse for at de ikke ville trene. De streiket etter at Domenech hadde sendt spissen nicolas Anelka hjem fra fotball-VM i Sør-Afrika. FOTO: AP/Francois Mori.Vis mer

Den franske fotballskandalen

De skrev at han ble vanæret. Sannheten var litt annerledes...

Det skulle være en idyll. I VM 2010 ble det noe annet.

DET franske fotballlandslaget var ment å være det nye Frankrike; «svart, hvit og arabisk» som det het i festtalene om den nye trikoloren etter den magiske VM-triumfen hjemme i Paris 1998.

- Dette er et Frankrike som vinner, sa daværende president Jaques Chirac, men sånn glede er jo ikke for bestandig i fotball.

Med tapene sprakk utstillingsvinduet for sport som samfunnets superlim til bruk for alt som er vond og vanskelig i hverdagen.

Og aldri har fotballens påståtte kraft vært mer pinlig avslørt enn under VM i Sør-Afrika for åtte år siden.

FØR det mesterskapet hadde landslaget gjort det maksimalt vanskelig for seg selv. De hadde kvalifisert seg til VM på en juksehands mot Irland, superstjernen Franck Ribery var midt i en prostitusjonssak der han seinere ble frikjent, den vel høytsvevende og kunstneriske landslagstrener Raymond Domenech slet med å holde tonen med den hjemlige sportspressen og treningsleiren i alpebyen Tigne var preget av krangling.

Muligens var det lange oppholdet i tynn luft også feil rent fysiologisk. I Sør-Afrika fungerte ingen ting for et fransk lag med flust av tunge, treige klassespillere. Etter uavgjort mot Uruguay i den første kampen, raknet det helt mot Mexico.

I pausen raste stjernespissen Nicolas Anelka mot trener Domenech:

- Gå og pul deg selv, din horesønn, var ordlyden på Anelkas kritikk ifølge franske medier.

Det ikke spesielt elegante opprøret endte som det måtte. Anelka ble sendt hjem neste dag; en reaksjon en opprørt spillergruppe plutselig ikke ville finne seg i. De nektet å trene, landslagets fitnesstrener kom i fysisk klinsj med kaptein Patrice Evra, den siste VM-kampen endte med tap mot Sør-Afrika og alle reiste hjem i skam.

FOR et kulturpolitisk prestisjeprosjekt som det franske fotballandslaget, var dette opptrinnet en total skandale. En Nicolas Anelka med hettegenser og mørke solbriller som snek seg ut av flyplassen da han kom hjem som desidert førstemann, ble av karikaturtegnerne koblet til den vante debatten om det skulle være lov å gå med burka.

Noen dager seinere snakket landslagsledelsen om å booke hjemturen om til turistklasse for selve troppen, for å forberede spillerne på sinnet som ventet dem. Veteranspissen Thierry Henry dro rett fra flyplassen til en mann-til-mann samtale med president Nicolas Sarkozy for å rydde opp i rotet, men skaden var skjedd:

  • Les Bleus blir aldri mer det samme som i 1998.

Det er da også like greit. Det er store følelser rundt et fotballandslag, men aldri større enn at selv det mest symboltunge laget krasjer i møtet med virkeligheten. Det viser for eksempel den daglige kampen om integrering i Frankrike, selv om nasjonlanarenaen Stade de France seinere under både terrorkvelden 13.november 2015 og fotball-EM året etter, har stått som symbolet på et samlet land.

var da også historien om Anelka der nede i garderoben i pausen ikke helt sann. Det kom fram forleden da Raymond Domenech i et TV-program om skandalen for første gang fortalte hva som ble sagt og gjort:

- Det er jo ofte en spesiell tone på garderobepraten, men denne gangen stemmer ikke det ble skrevet, sa Domenech, og fortalte hvordan alt startet med en taktisk diskusjon om hvor langt tilbake Anelka som midtspiss burde gå i banen for å binde sammen det franske angrepsspillet:

- Nico, det jeg vil, er at du skal gå dypt. Vi er ti mann på benken, og vi har alle sett det samme. Du har ikke kommet dit, sa Domenech.

- Ja, men det er alltid meg, svarte Anelka slik trøtte, frustrerte spillere gjerne svarer på trenerkritikk.

- Jo, men det er tross alt du som spiller der, kontret treneren, og så smalt det. Nicolas Anelka hadde støvlene i hånda. Først slo han med dem og så ble de kastet:

- Gjør som du vil. Det er ditt drittlag, sa han.

- Du har rett. Du går ut, svarte Domenech, og sendte en ny spiller på banen og Nicolas Anelka hjem.

Det er på denne måten slike heite garderobekonflikter gjerne ender. Med noen dumme ord for mye og et par støvler i gulvet eller mot veggen. Slett ikke noe eksempel på sunn kultur, men heller ikke så skandaløst.

DE to er forlengst ute av landslagshistorien. Raymond Domenech jobbet allerede på overtid i Sør-Afrika, mens Nicolas Anelka ble utestengt for 18 landskamper.

Frankrike er blitt et bra lag igjen, og kan gå videre i VM i ettermiddag med en ny seier i gruppespillet mot Peru. Hjemme krangler politikerne og fansen fortsatt om innvandrerspillerne på laget synger med på nasjonalsangen slik de bør, og om det ikke egentlig burde vært noen flere hvite spillere for å gjøre dette laget fransk nok.

Men det er bare politikk.

Akkurat som den slitne innvandrerbydelen rundt renoverte Stade de France plages med de samme sosiale problemene som gjerne følger med fattige, ghettolignende byområder som ikke speiler glansbildet av det nye Frankrike.

Svart, hvit og arabisk med de samme mulighetene til å gjøre noe mer enn å spille fotball.