FEIL VRAKING:  Både Martine Ek-Hagen (t.v.) og Kathrine Harsem mistet plassen på elitelaget etter sist sesong. Mens Martine fikk fortsette med rekruttene til Skiforbundet, måtte Kathrine fortsette på et privatlag. Det bryter med de prinsippene som norsk langrenn ellers forfekter. FOTO: Tormod Brenna / Dagbladet.
FEIL VRAKING: Både Martine Ek-Hagen (t.v.) og Kathrine Harsem mistet plassen på elitelaget etter sist sesong. Mens Martine fikk fortsette med rekruttene til Skiforbundet, måtte Kathrine fortsette på et privatlag. Det bryter med de prinsippene som norsk langrenn ellers forfekter. FOTO: Tormod Brenna / Dagbladet.Vis mer

De skulle aldri blitt vraket

Disse nedskjæringene bare svekker norsk langrenn.

NÅR ledelsen i norsk langrenn velger å skjære ned antall landslagsløpere og kutte i verdenscup-troppene mens sporten er mer populær enn noen gang før, skal miljøet unne seg en grundig diskusjon:

•• For er denne reduksjonen egentlig klok i forhold til ambisjonen om å holde Norge som verdens ledende langrennsnasjon?

Og mer enn det:

•• Er det samsvar mellom det møysommelige forsvaret av den norske landslagsmodellen og det å stenge de samme landslagene for noen av Norges mest spennende skitalenter?

Eller det åpenbare:

•• Hvordan er det mulig å kjempe for store norske kvoter i verdenscupen, mens disse kvotene i dameklassen sist vinter tidvis ikke ble brukt?

Slik har løpernes misnøye over de siste laguttakene gitt spørsmål nok både for langrennskomiteen og det kommende skitinget. For her er svarene vesentlige for å ta vare på den beste tida i norsk langrenn.

LANDSLAGSJEF Vidar Løfshus er vanligvis flink til det. Han er også så tydelig i de ulike faglige debattene i sporten at det er lett å diskutere. Hovedargumentet hans for å redusere antall landslagsplasser er det kommende kuttet i Norges kvoter i verdenscupen. På kongressen til det internasjonale skiforbundet (FIS) om en snau måned kan maksimalgrensen for hvert land settes ned for å stoppe den norske dominansen i sporten:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Da sier det seg selv at det er lite hensiktsmessig med flere landslagsløpere, dersom det fortsatt skal være ei gulrot for utøvere utenfor landslaget å kvalifisere seg for verdenscuprenn, uttalte Løfshus til Dagbladet forleden, og utdypet dette synet med landslagets dårlige erfaring med å ha løpere som trener hjemme for seg selv om vinteren mens lagkameratene reiser rundt og konkurrerer i verdenscupen.

 PÅ RETT LAG:  På Golberg drar landslagsgutta på langtur sist høst. Nå må han satse videre for seg selv. FOTO: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix.
PÅ RETT LAG: På Golberg drar landslagsgutta på langtur sist høst. Nå må han satse videre for seg selv. FOTO: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix. Vis mer

Det er vektige argumenter, men er de tunge nok i forhold til landslagenes status i norsk langrenn?

DEN idrettspolitiske kampen i sporten har jo nettopp dreid seg om å beskytte sterke landslag både økonomisk og sportslig. Det er her den fremste kunnskapen skal forvaltes, og det er her den sterkeste tradisjonen skal få kraft til å bli ført videre fra løper til løper.

De siste sesongene har denne modellen fungert. Med unntak av Petter Northug og Chris Jespersen, er det de ulike landslagene som har fått fram den store gruppen av norske topp internasjonale langrennsløpere. Da virker det uforståelig å sende for eksempel 1990-løperne Pål Golberg og Tomas Northug ut av fellesskapet etter at de begge sist vinter slet med sykdom. Også fordi Golberg var blant de løperne som tydelig støttet Skiforbundet i det helt nødvendige forsvaret av den norske landslagsmodellen.

For skal ikke to slike svært spennende 26-åringer få det aller flotteste treningsmiljøet langrenn kan tilby for å kunne dra ut sitt absolutt beste? Hva er ellers poenget med å fortelle alle at langrenn er en sport der du gradvis lærer deg å trene mer og riktigere for så til slutt å bli virkelig god?

I AFTENPOSTEN peker også flere av langrennsjentene på det urimelige i at Norge sist sesong tre ganger ikke engang brukte kvotene i verdencupen:

- På kvinnesiden er det et veldig stort gap mellom de beste og nest beste. Derfor er det ikke naturlig å fylle opp alle kvotene for kvinner i verdenscupen i alle renn, forklarer Løfshus dette, men skaffer seg samtidig et forklaringsproblem:

•• For hvordan skal Norge heretter med troverdighet argumentere for å beholde dagens verdenscupkvoter når ikke engang vi synes skijentene våre er bra nok til å konkurrere der?

Så kan vi internt diskutere hva som egentlig løfter de nest beste jentene fram til et høyere nivå. Der er det mer enn vrient å forstå at det å gå verdenscup ikke skal hjelpe. Tross alt har skiledelsen akkurat vraket Kathrine Harsem fra landslaget. Hun er en såkalt «nest best», men ble likevel nr. 29 i verdenscupen sammenlagt med bare 22 utlendinger foran seg.

Da burde det være mulig å få lov til å trene med elite - eller sprintlandslaget og konkurrere videre i verdenscupen både for Kathrine Harsem, Martine Ek-Hagen, Tomas Northug og Pål Golberg, samt kanskje et par andre av mer enn gode nok norske langrennsløpere.

TATT VEKK:  Tomas Northug (til høyre) med Finn Hågen Krogh og Pål Golberg på samling. Tomas var syk sist vinter, og mistet landslagsplassen delvis på grunn av det. Et slikt laguttak rimer ikke med sportens krav til tålmodighet. FOTO:Erik Berglund.
TATT VEKK: Tomas Northug (til høyre) med Finn Hågen Krogh og Pål Golberg på samling. Tomas var syk sist vinter, og mistet landslagsplassen delvis på grunn av det. Et slikt laguttak rimer ikke med sportens krav til tålmodighet. FOTO:Erik Berglund. Vis mer