EN AV TO GULLGJENGER: Den norske friidrettsframgangen frontes av fire utøvere fra to treningskulturer. De driver bedre sammen enn noen gang tidligere. FOTO:AP/Martin Meissner.
EN AV TO GULLGJENGER: Den norske friidrettsframgangen frontes av fire utøvere fra to treningskulturer. De driver bedre sammen enn noen gang tidligere. FOTO:AP/Martin Meissner.Vis mer

Norge EM friidrett 2018

De snur sporten opp ned og slo Russland: - Det umulige skjedde

Et sensasjonelt resultat av bedre dopingkontroll. Og en sjelden mulighet for norsk friidrett i stor framgang.

BERLIN (Dagbladet): Da russerne for fem år siden arrangerte et pompøst friidretts-VM hjemme i Moskva, var vertsnasjonen like sterk som den alltid har vært i denne prestisjetunge sporten.

Russland ble beste nasjon foran USA i det mesterskapet. I hvert fall før retestingen av dopingprøvene viste at mange av de flotte prestasjonene på Luzhniki stadion var basert på et statlig svindelprogram.

Til samme VM sendte Norge en tropp på bare ti utøvere. De greide tre finaleplasser. Alt var som det skulle være i styrkeforholdet mellom norsk og russisk friidrett. Ingen brydde seg; det var ingen konkurranse i det hele tatt.

Det er det egentlig ikke nå heller, men den internasjonale friidrettens begynnende oppgjør med jukset har snudd sporten på hodet.

Det umulige skjedde.

Norge er blitt bedre enn Russland i friidrett.

TIL BERLIN-EM kom de to nasjonene med omtrent like mange deltakere. Det endte med 3 gull, 1 sølv og en bronse for oss. På medaljestatistikken ble Norge nummer åtte.

Russland som nasjon er ikke nevnt der. Landet er utestengt av det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF). De 29 russerne som likevel fikk konkurrere, hadde alle gått igjennom en ekstra kontroll av doping-CV-en. Altså hvordan de var testet de siste åra og hvilket treningsmiljø de tilhørte.

Mange flere russere ble nektet EM-start. I forhold til kravene for de norske utøverne, var ikke det spesielt urettferdig:

  • Den ekstra kontrollen av russerne, er egentlig bare den samme kontrollen som hvilken som helst norsk idrettsstjerne er underlagt.

Slik gir den sensasjonelle medaljelista fra Berlin et mye riktigere bilde av styrkeforholdet i europeisk friidrett enn tidligere.

Der endte russerne med ett gull og bare to andre medaljer et stykke bak Norge.

DET er flere måter å måle styrkeforhold mellom nasjoner i idrett. Friidretten opererer selv med en poengsetting på antall finaleplasser; altså de 8 beste i hver øvelse.

Også der var Norge høyere plassert på 11. plass i en konkurranse som Storbritannia vant foran Tyskland og Polen. Vi slo også Sverige selv etter junioren Armand Duplantis sin makeløse oppvisning på Olympiastadion i går kveld.

Men la oss alle være ærlige:

  • Stav med svenskenes 18-åring var mesterskapets største idrettslige prestasjon som min kollega Mats Wennerholm i Aftonbladet helt presist sammenfatter den fornyelsen i idretten som Jakob (17) og Armand (18) bidrar til.

Medaljestatistikk og poeng betyr egentlig lite. Den felles gleden og raushet for konkurrentene er det sentrale i en idrett som prøver å skape en ny, ærligere kultur. Så får heller landene bytte på å vinne.

DENNE uka i Berlin var uansett nok til å forandre norsk idrett for mange år framover. Der viste Karsten Warholm og tre brødre Ingebrigtsen at Norge har fått fram stabile internasjonale stjerner.

I første omgang sikrer EM-resultatene toppjobber i faget for alle fire. 22 år gamle Karsten var allerede før mesterskapet frontfiguren for en fornyet europeisk friidrett. Den vågale satsingen med både 400 meter hekk og 400 meter, bar ikke helt inn. Likevel styrket stuntet markedsposisjonen hans og ga ham verdifull mesterskapserfaring. Karsten Warholm er blitt et stort internasjonalt idrettsnavn,

Det er 17-årige Jakob også. Da han seint fredag kveld hadde løpt inn det første gullet på 1500 meter, trykket hovedsponsoren Nike på natta opp store postere av sportens nye norske yndling. Plakatene ble spredd over hele Berlin.

Jakob ble EMs nye fjes.

DEN spesielle familiehistorien bak de to sensasjonelle tenåringsgullene, gjør dette til noe mer en enda en glitrende løper. Det er familien som er kraften.

På Olympiastadion vokste «Ingebrigtsen-brødrene» til et begrep. Med en heldigere utgave av Filip og storebror Henrik i enda bedre form, kommer de tre i beste fall til å reise rundt på de største stevnene som en pakke.

Sånn gir denne familien; som tidvis har følt at de har gjort vel mye av jobben alene, et avgjørende bidrag for å markedsføre norsk friidrett over hele verden.

DESSUTEN drar disse fire stjernene inn midler til en ung, stadig bredere hjemlig friidrettsgenerasjon. Berlin-EM ble et nasjonalt gjennombrudd for norsk friidrett. Nett-trafikken sist uke liknet sifrene fra langrennssporten, og snart kommer del to i realityserien om Ingebrigtsen-familien.

Det er et sikkert tegn på penger; altså mer gavmilde sponsorer og bedre treningsforhold for de mange som ennå bare er på et nasjonalt høyt nivå.

SELV om Karoline Bjerkeli Grøvdals solide bronse på 3000 meter hinder ble den eneste medaljen utenom fantomguttas, imponerte flere i gruppa bak frontfigurene. Først og fremst junioren Sondre Guttormsen med norsk rekord og 6. plass på 5.75 meter i stav og kappgjengeren Håvard Haukenes med fjerdeplass på 25km. Men også Eivind Henriksen i slegge, Martin Roe i 10-kamp, Ola Stunes Isene i diskos, Sigrid Borge i spyd og Thomas Rooth på 800 meter.

Pluss på med et par år med riktigere trening for Amalie Iuel, mer stabilitet hos Isabelle Pedersen, en frisk Sondre Nordstad Moen på maraton og rask framgang for multitalentet Pål Haugen Lillefosse (akkurat fylt 17), så kan norsk friidrett dra til Tokyo-OL i 2020 med flere muligheter til bra plasseringer.

DET har ikke skjedd før. På papiret var Norge i OL med et strøkent maratonlag med Grete Waitz og Ingrid Kristiansen i Los Angeles 1984, men siden har våre største olympiere som Vebjørn Rodal, Trine Hattestad og Andreas Thorkildsen vært i sommerlekene som enslige gullvinnere.

Og alt dette gode skjer samtidig som norsk friidrett øker både i antall yngre utøvere og kvalitet. I går vant juniorherrene Nordisk Mesterskap, mens jentene ble nummer to. Sånt var ikke vanlig den gang Finland og Sverige var giganter i friidretten.

BAK framgangen ligger både sentral satsing på de yngste og en bedre forståelse for viktigheten av å bygge lag. Sportssjef Håvard Tjørhom har klart å samle to så ulike kulturer som Ingebrigtsen-familien og Leif Olav Alnes sin Warholm-gruppe. De er ikke blitt like, men det har en gjensidig respekt.

Det er helt nødvendig. Foreløpig har ikke Norge andre verdensstjerner enn utøverne fra disse to miljøene.

Da må de både lære av hverandre, lære bort og ha det bra sammen med idrettsleken sin.

Altså slik den internasjonale friidretten prøver å få Russland tilbake til festen igjen, slik at den store idrettsnasjonen for siste gang har sett lille Norge foran seg på medaljestatistikken.