ALT SOM FØR? I dag markerer det norske skimiljøet starten på sesongen 2018/19. Snart er det meste som før med Therese Johaug, Ingvild Flugstad Østberg og Stina Nilsson i kamp om de største seierne som her fra verdenscupstarten i finske Kuusamo for tre år siden. Men hvordan kan de som tviler på det norske skimiljøets etiske verdier juble for nye norske seire? FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
ALT SOM FØR? I dag markerer det norske skimiljøet starten på sesongen 2018/19. Snart er det meste som før med Therese Johaug, Ingvild Flugstad Østberg og Stina Nilsson i kamp om de største seierne som her fra verdenscupstarten i finske Kuusamo for tre år siden. Men hvordan kan de som tviler på det norske skimiljøets etiske verdier juble for nye norske seire? FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Sviktende tillit til norsk langrenn

De trodde Norge jukset. Da er det for seint å juble for Therese Johaug nå!

Norsk langrennssport stiller endelig fulltallig og renvasket. Hva da med dem som ikke stolte på nasjonalsporten vår da den var i trøbbel?

BEITOSTØLEN (Dagbladet): I dag markerer den tradisjonelle pressekonferansen her på Beitostølen åpningen av en ny skisesong. Dette er vanligvis en svært jovial seanse som avsluttes med felles, trivelig sportsquiz på kvelden. Men nå er det store spørsmålet:

  • Hvordan kan norske sportsjournalister denne vinteren heie fram langrennsløperne våre hvis de fortsatt mener at sporten de siste åra har hatt en fullstendig etisk systemsvikt?

For i dag er alle de omstridte aktørene bortsett fra skipensjonist Marit Bjørgen på plass igjen. En ferdigsonet Therese Johaug, den hardt astmaplagete veteranen Martin Johnsrud Sundby i utfordrerposisjon, den strie, alltid engasjerte langrennssjefen Vidar Løfshus og skipresident Erik Røste; han som siden sist er blitt enstemmig gjenvalgt av Ski-Norge med trampeklapp. Og det til tross for at denne utmattende dopingdiskusjonen har gitt Skiforbundet både omdømmesvikt, milliontap og stort underskudd.

Alle fronter de en norsk skisport som er grunnleggende helt lik det denne sporten var før de mer eller mindre selvforskyldte skandalene begynte å rulle for litt over to år siden. De etiske verdiene er de samme, den medisinske tenkningen rundt forebyggingen av toppløpernes helse er identisk og den jevnlige oppfølgingen av løperne til å kjenne igjen.

For dem som mistrodde norsk skisport etter bruddene på dopingreglene og astmadebatten, har altså ingen ting egentlig forandret seg.

Hvordan er det da mulig for de nådeløse kritikere å juble over de norske triumfene denne vinteren?

FORHÅPENTLIGVIS bare ved å erkjenne at det denne gangen heldigvis var mistroen som sviktet. At forestillingen om en norsk skisport som jukset, var nettopp det. En skrudd tanke om at selve systemet var råttent.

Den erkjennelsen sitter langt inne. Seinest under sist vinter-OL sørget en helvridd, kunnskapsløs reportasje om innholdet i den norske medisinkofferten til Pyeongchang signert Norsk Rikskringkasting for at alle de flotte skimedaljene våre etterpå kom med et spørsmålstegn i internasjonale medier:

- Hvor sunne er egentlig de norske gullene?, spurte mektige tyske Bild på oppslagsplass, og gjenfortalte NRKs dessverre ikke engang halvt forklarte historie om hvorfor Norge hadde med 6 000 doser astmamedisin til OL.

Tyskerne spurte ikke bare fordi Tyskland var nærmest oss i konkurransen om å bli vinter-OLs beste nasjon. Spørsmålet er helt vesentlig for alle som ønsker en ren idrett, og der er heldigvis ikke Norge i noen særstilling blant de aller fleste av verdens beste idrettsnasjoner.

Ingen virkelige idrettsentusiast heier fram juksere.

DERFOR har mediene en gjennomgående oppgave i det å avdekke idrettens svindel. Joviale pressekonferanser og felles quiz-hygge er et utrygt mål på den egentlige etiske standarden i norsk skisport. Vår egen eliteidrett har ikke noe mer vern for juks enn det vi sammen er villig til å stå opp for. At det ikke er plass til en nasjonsport som tar etiske innersvinger for å vinne.

Men samtidig har mediene et ansvar for å gi en mest mulig sannferdig beskrivelse av virkeligheten. Det var der det gikk journalistisk skeis i de siste års elendighetsoppskriving av norsk skisport:

  • For etterpå har det vist seg at det ikke var noen på landslaget som jukset.

Ingen norske toppløpere er blitt dømt for bevisst doping og ingen friske norske utøvere er blitt medisinert for astma.

Det bare virket slik.

SÅNN mistro smitter. Ikke bare til internasjonale legespalter som for eksempel østerrikske Heute som over en dobbeltside kom med følgende spørsmål til avisas faste lege: - Astma! Doktor, er alle de norske dopet?

Tvilen ble etter hvert også vår egen. Det hjalp bare sånn passe at en uavhengig internasjonal faggruppe gikk helt god for den medisinske behandlingen av langrennsløpernes luftveisplager. Så mange skrev og snakket så mye at denne faglig dokumenterte virkeligheten forsvant. Plutselig var det greit at vi journalister uten noen som helst medisinsk innsikt på eget initiativ kom med liksom-faglige vurderinger av helsearbeidet på skilandslaget. En av oss påtok seg også oppgaven å framlegge den frifinnende rapporten fra granskerne på nytt. Sånn at det ikke skulle se ut som det var noen frifinnelse......

- Er det noen som hadde trengt en granskingskommisjon i denne saken, så er det mediene, sa Reidun Førde, professor i etikk, til meg da denne rapporten ble framlagt for halvannet år siden. Hun satt i den internasjonale komiteen, og var mildt sagt rystet over hvordan skisportens velmente og faglig nyvinnende astmamedisinering var blitt framstilt i våre egne medier.

Det var en vinkling skapt for å spre usikkerhet.

FOR selv om norsk skisport hele denne tida har holdt seg med den samme etiske standarden, har skepsisen blant hjemmepublikummet økt:

  • Høsten 2002 viste en MMI-undersøkelse for Dagbladet at 80 prosent trodde at norske løpere var rene. Midt under den hjemlige dopingdebatten femten år seinere, var denne tilliten halvert. Ifølge Dagbladets Ipsos-undersøkelse mente da bare 41 prosent av folket at løpere våre var rene.

Selve spørsmålet i den siste meningsmålingen er helt sentralt. Der blir vi utfordret på følgende: "Tror du norske langrennsløpere er rene i den forstand at de aldri bevisst har brukt ulovlige prestasjonsfremmende midler med hensikt å oppnå bedre resultater?".

Jeg tror det. Der den menneskelige faktoren gjør at det er umulig å skrive ut vandelsattest for hver enkelt norske toppidrettsutøver, viser den troverdige nasjonale kontrollen gjennom Antidoping Norge at det de siste åra ikke har vært noe norsk toppidrettssystem med en grunnleggende etisk svikt i dopingspørsmålet.

Her ligger svikten i mistroen, og her svikter de ulike mediene sitt samfunnsoppdrag om de ikke snart erkjenner at de tok feil.

DET norske skipublikummet heier ikke fram juksere. Vi har utøvere som vinner fordi vi gjennomgående har en folkelig, verdibasert skisport.

Det er jo også det eneste som er verdt å klappe for.