Den aller lureste?

Hvem finter hvem på Ullevaal i kveld?

• Direkte fra kl. 19: Norge - Hellas minutt for minutt
TO AV Norges beste fotballteoretikere har ledet Norge til internasjonale sluttspill, men følger Åge Hareide opp suksessen blir det ikke på grunn av bokstravtro filosofi.

Målt mot forgjengerne Egil Drillo Olsen og Nils Johan Semb framstår ikke Åge Hareide som noen tung fotballviter. Vel har landslagssjefen både lest og lært mye av pensumet, men det å kverne sportens grunnsetninger ligger slett ikke for ham. Til det har Hareide alt for mye naturlig oppdrift i seg. Når han ser muligheten, tar han den; uansett om valget ikke rimer med den fotballretningen han bekjenner seg til.

I løpet av fire sesonger som landslagstrener har denne opportunismen slengt det norske laget hit og dit både i teorien og på banen. Åges utvalgte har fått beskjed om å spille ballen både på fot og i rom og blitt bedt om å plassere seg både rettvendt og feilvendt, uten at treneren underveis har rødmet over stilskiftene sine. Tvert imot; de motstridende beskjedene er gjerne blitt fulgt opp med desto mer pompøse forklaringer.

Eller som Peer Gynt ironisk ville ha sagt det fra tilskuerplass:

- Atter og fram, det er like langt. Ut og inn det er like trangt

Men nå har altså Åge Hareide som gamle Peer vel tilbake i hjembygda funnet seg selv.

Da blir det fort mening også i manglende systematikk..

TRYGT PLASSERT i den norske fotballtradisjonen, kan Hareides naturlige improvisasjon fort bli en styrke. Der Drillo nølte med å endre opplegg fordi statistikken fortalte at fasthet ville gi resultater, tar Hareide ofte kjappe omvalg.

EUROPAMESTER I 2004: Otto Rehhagel gjorde EMs mest kyniske forsvarsgjeng til et viltert angrepslag, skriver Esten O. Sæther. Foto: Scanpix
EUROPAMESTER I 2004: Otto Rehhagel gjorde EMs mest kyniske forsvarsgjeng til et viltert angrepslag, skriver Esten O. Sæther. Foto: Scanpix Vis mer

På lørdagskvelden mot Moldova kom det allerede midt i første omgang. Da kastet han vekk hele den innøvde offensive strategien med Steffen Iversen som et bredt oppspillspunkt på høyrekanten for å få orden på forsvarsspillet. Løpssterke Bjørn Helge Riise overtok som ytterste mann, mens Steffen ble sendt inn i midten tett ved John Carew. I resten av den omgangen spilte Norge 4-4-2 uten bredde på høyrekanten og alt det planlagte angrepsspillet forsvant.

Drillo ville ikke ha gjort noe sånt. Med en fotball basert på sannsynlighetsberegning, framstår slike stilendringer midt i en kamp urasjonelle. Jo da, hjemmelaget på Zimbru stadion kom seg ofte fri på høyresida vår tidlig i førsteomgangen, men sjansene for at dette skulle avgjøre kampen ville Drillo vurdert som mindre enn sannsynligheten for at det planlagte norske opplegget i lengden hadde gitt resultater.

LIKEVEL var det tilsynelatende tilfeldigheten som vant på lørdag. Det norske laget fikk på nytt grep om det defensive arbeidet og Steffen Iversen laget 1-0 fra en posisjon midt foran hjemmelagets mål..

At seiersmålet kom etter at Steffen egentlig var flyttet ut på høyrekanten igjen, er det ingen som har brydd seg om etterpå. Åge Hareide fikk oppmerksomhet på et spontant trekk fra sidelinja og uttelling for å holde en løpssvak og tung Steffen Iversen på banen.

For de som ikke tror på fotballens lovmessighet, er sånt resultat godt nok.

MEN i kveld møter Åge en kollega som i utgangspunktet er en enda kjappere sidelinjespiller enn ham selv. Hellas-sjef Otto Rehhagel har ikke bare flyttet fotballbrikker fram til EM-sluttspill. Han har spilt dem kløktig videre gjennom sluttspillet og nådd EM-finalen fra sidelinja.

Seieren over Tsjekkia i semifinalen i 2004-mesterskapet kom etter en taktisk endring i ekstraomgangene. Da sendte Rehhagel plutselig laget sitt langt fram på banen. I en håndvending gjorde han EMs mest kyniske forsvarsgjeng til et viltert angrepslag , presset fram dødballer mot sjokkerte tsjekkiske favoritter og avgjorde kampen på det grepet.

DEN TYSKE trenerveteranen kunne tillate seg et slikt trekk fordi han i utgangspunktet hadde skapt et tvers igjennom organisert mannskap. I EM 2004 framstod Hellas som i særklasse det mest konsekvente laget med en dyp libero og mann/mann markering helt fram til midtbanen. Det offensive spillet var kynisk. Hellas slo nest færrest kortpasninger etter kontringsspesialisten Latvia og var blant lagene som brukte flest langpasninger. Dessuten hadde grekerne en gjennomgående høy feilprosent i pasningsspillet sitt. Den statistikken gjenspeilte at det ikke var så nødvendig for dem å holde ballen i laget, og da er linjen over til Drillo-perioden ganske åpenbar:

Den aller lureste?

• • Hellas under Otto Rehhagel var et lag som baserte det offensive spillet sitt på å ødelegge for motstanderen.

I sist EM så det riktig så stygt ut – og endte med gull.

DET GJØR det verken for Norge eller Hellas denne gangen, men begge har god mulighet til å nå sluttspillet.

Denne muligheten er innsatsen i kveld når to defensivt orienterte lag skal ta akkurat de sjansene som er nødvendige for å oppnå målet sitt. Hellas trenger bare uavgjort, og kommer til å risikere minst. Det gjør det vrient for et norsk lag som presterer klart best fra forsvarsposisjon, men samtidig har Hareide tviholdt på de individuelle kvalitetene i laget som gjør at Norge ikke trenger mer enn noen dødballer fra god posisjon for å avgjøre.

Da er det bare å spille opp fra sidelinja.

FLYTTET IVERSEN MOT MOLDOVA: Hareide er mer fleksibel enn Drillo og Semb, mener Dagbladet.nos kommentator.