TYDELIG NOK:  Alexander Kristoff er tydelig i synet på å konkurrere mot dopingdømte, men likevel raus nok til å prate med den olympiske gullsvindleren Aleksandr Vinokourov.  FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
TYDELIG NOK: Alexander Kristoff er tydelig i synet på å konkurrere mot dopingdømte, men likevel raus nok til å prate med den olympiske gullsvindleren Aleksandr Vinokourov. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Den eneste modige

Dette er ikke norsk naivitet. Det er bare feighet.

SKAL  noen huskes med glede fra det beksvarte norske dopingåret 2012, blir det syklisten Alexander Kristoff. Lenge før han tapte innspurten mot den dopingdømte kazakhstaneren Alekandr Vinokourov, våget han å si fra om vår egen triste dophistorie. Kristoff ville helst ikke være i OL sammen med den dømte kappgjengeren Erik Tysse:

- Han ble tatt for doping. Da er det rart at man legger ting til rette for ham, sa Kristoff før han spurtet inn til en sensasjonell bronse på fellesstarten i London som om ingen ting hadde hendt.

 Men det har det.

FOR DE som har lagt til rette for norske dopingdømte og andre nasjonale eks-dopere, sitter fortsatt i nøkkelposisjoner i eliteidretten vår

•• Det er toppidrettssjef Jarle Aambø som på tross av alle sine sunne holdninger, startet dette dopingåret med å være for snill mot gamle kjente fra Tysse-familien

•• Det er er friidrettens sportssjef Ronny Nilsen som villig vekk hjalp en tidligere klubkamerat fra Norna Salhus til London, og som forleden via Bergens Tidende ønsket dopingbefengte trenere velkommen tilbake

•• Det er friidrettspresident Svein-Arne Hansen som nå sitter stadig fastere i doping-gjørma, uten å skjønne at han selv høyst frivillig har hoppet uti den.

Og det er dessverre styret i Norges Idrettsforbund som ikke har våget å ta et oppgjør med den spesialbehandlingen som Olympiatoppen og Friidrettsforbundet i skjul ga Tysse mens kappgjengeren ennå sonet den internasjonale dopingdommen sin.

DET SISTE er overraskende. Sjelden har norsk idrett sentralt hatt en mer kompetent politisk ledelse. Da det gjaldt som mest, hjalp likevel denne kvaliteten ingen ting.

 For svikten skyldtes ikke norsk naivitet; bare politisk feighet. Idrettsstyret trodde det var smart å unngå en konfrontasjon med Olympiatoppen og særforbundene rett før sommer-OL, men nå slår denne unnfallenheten tilbake på dem selv.Fordi toppledelsen sviktet i fanesaken, har den mistet troverdighet til å takle de påfølgende dopingskandalene.

RESULTATET er blitt en mistenkeliggjøring av hele den norske eliteidretten.

 Nylig blogget den ganske sentrale Høyre-politikeren Berit Solli sin mistro til samtlige norske stjerner:

- Jeg antar blankt at alle utøvere som kommer topp ti i noen internasjonal konkurranse er dopet. Alle sammen, skrev Solli, som helst vil slippe dopingen fri.

Slike holdninger er urettferdige både mot gamle og nye mestere. Underliggende tester viser at de norske medaljene gjennomgående er blitt vunnet på ærlig vis.

DET er derfor flere må stå fram like tydelig som Alexander Kristoff. Det gjelder både utøvere, trenere og ledere. For ikke å snakke om oss i mediene med NRKs OL-kommentator Vebjørn Rodal som ett av få unntak.

Underveis er det visst blitt for nært å pirke borti utøverne vi kjenner og for vrient å skjønne sammenhengen mellom feigheten i Tyssesaken og de pågående dopingskandalene som nå rir norsk friidrett og sykling som en mare.

Det krever litt mot å ta tak i  leflingen med den dopingen som stadig skjer i enkelte miljøer, men idrettsbevegelsen har ikke noe valg. For fortsatt er det slik at fellesskapet vårt ønsker ærlig idrett og rene utøvere. Meningsmålingene gjennom dopåret 2012 viser at folk flest forventer en norsk standard som overgår både manglende regelverk og pompøse bortforklaringer. Selv før dopingskandalene feide inn over Norge som høststormer, sa 65% av befolkningen nei til å sende dopingdømte utøvere til OL.

Slik holder det ikke for idrettslederne å beskytte svindlerne mer.