TRADISJON: Andrea Barzagli og Leonardo Bonucci er del av en stolt italiensk forsvarstradisjon, som hylles av artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix/AFP/ MIGUEL MEDINA
TRADISJON: Andrea Barzagli og Leonardo Bonucci er del av en stolt italiensk forsvarstradisjon, som hylles av artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix/AFP/ MIGUEL MEDINAVis mer

- Den mannen er gal, mumlet Roberto Baggio

En hyllest til italiensk forsvarsspill.

NÅR ITALIAS UTVALGTE i kveld skal forsøke å stoppe Spanias stjernepregede angrepsrekke, føyer de seg inn i en stolt tradisjon.

Italiensk fotball er defensiv – både ifølge stereotypen som har blitt spredt rundt om i verden, og ifølge statistikkene. Det gjelder å ha mange mann bak ballen, ri inn en ettmålsledelse og ikke naivt jage seieren for enhver pris. Hvis ikke italienerne scorer skal i hvert fall ikke motstanderen gjøre det.

Mange mener at denne innstillingen ikke er underholdende, men i møte med ulike motstandere og spillestiler opp gjennom årene har den uansett vært en stødig kilde til suksess. I likhet med Rom ble den heller ikke bygget på én dag, og hvis man tar nyansene og utviklingen i betraktning kan den defensive stereotypen med hell utfylles.

ITALIAS VM-TRIUMFER UNDER trener Vittorio Pozzo i 1934 og 1938 var raffinerte. Mens ving-backene hadde fått konservative instrukser, stod lagets spiss som murt fast på topp. Selv om den defensive midtbanespilleren trakk helt hjem for å forsvare, var det også et krav at han ble med offensivt og hadde god nok pasningsfot til å nå angriperne ute på kantene. Denne pragmatiske balansegangen ble ikke mindre effektiv av at Benito Mussolini overvar det hele. Før finalen i 1934 ble den svenske dommeren invitert til fascistenes VIP-tribune. I forkant av semifinalen, som han også dømte, hadde Mussolini invitert på en bedre middag for å diskutere «taktikk».

KJERNEN I DET DEFENSIVE BILDET av Italia ligger på mange måter i spillesystemet som kalles Catenaccio, som betyr «dørbolt». Med et velorganisert forsvarsspill bygget opp rundt mannsmarkering og en dyptliggende sweeper, ble den italienske døren boltet igjen av både AC Milan, Inter Milan og det italienske landslaget da de vant sine triumfer på 1960-tallet.

AC Milan-trener Nereo Rocco bidro til stereotypen da han skal ha bedt sine spillere om å «sparke alt som rører seg på gresset – er det ballen, er det desto bedre». Men Catenaccio-systemet var ikke bare preget av defensiv kynisme. Det åpnet også for en angripende sideback. Personifisert gjennom den elegante Giacinto Facchetti fra «La Grande Inter» (det store Inter) kom deres rolle endelig ut av den europeiske fotballhistoriens skap.

- Den mannen er gal, mumlet Roberto Baggio

VEL FREMME I EM i 1980 hadde svakhetene til Catenaccio blitt åpenbare gjennom den offensive fotballen som andre land hadde begynt å spille på 1970-tallet. Det italienske svaret ble Zona Mista, et system som forsøkte å ta det beste fra Catenaccio inn i en ny hverdag. Den tradisjonelle mannsmarkeringen ble pakket inn i et mer fleksibelt soneforsvar, og sweeperen fikk frihet til å bidra offensivt. Italienerne var likevel helt avhengige av geniale enkeltindivider i angrep. Under EM på hjemmebane spilte ikke Paolo Rossi på grunn av utestengelse etter kampfiksing. To år senere, i 1982, var han tilbake, og Enzo Bearsots mannskap var plutselig verdensmestere.

«MA QUESTO É MATTO!» (den mannen er gal), mumlet Roberto Baggio da trener Arrigo Sacchi tok spissen av banen i kampen mot Norge i VM i 1994, etter at den italienske keeperen hadde blitt utvist. Men selv om Italias finaleplass i mesterskapet kanskje skyldtes Baggio mer enn treneren, skal den tidligere skoselgeren Sacchi ha æren for at den italienske tilnærmingen til forsvarsspill nok en gang endret seg i takt med tiden. Sweeperen ble byttet ut med en flat bakre firer som stod høyt. Sammen med en revolusjonerende offside-felle og små avstander opp til angrepsrekken bidro dette til en mer offensiv måte å forsvare seg på. Resultatet ble en 4-4-2-formasjon hvor man spilte som et kollektiv begge veier. AC Milan takket og bukket for Sacchis ideer da de noen år tidligere dominerte europeisk fotball med Sacchi som trener.

I NYERE TID HAR ITALIENERNES forsvarsspill vært en god blanding av deres historiske selv. Backene Grosso og Zambrotta var avgjørende både offensivt og defensivt under VM-triumfen i 2006. De siste årene har Italias trener Antonio Conte vært innom formasjoner som 3-4-3, 3-5-2-, 4-3-3 og 4-2-4. Skulle motstanderne utnytte rommene som kan oppstå på kantene står de italienske spillerne klare foran mål. Italia har alltid likt å forsvare seg ved å overbefolke sentralt, ved å lokke fienden inn i en trang napolitansk bakgate som ikke er åpen i begge ender.

«I et land som har produsert så mange gode angrepspillere husker man kanskje best de som spiller lenger bak på banen.»

SÅ ER ITALIA TAKTISKE og kyniske? Ja. Mål fremover vinner kamper, defensiv organisering vinner mesterskap – ikke minst ved å åpne opp for det italienske varemerket kontringer. Men er det italienske forsvarsspillet i seg selv så kjedelig at man glemmer å gjespe? Nei!

Det er forskjell på å spille anti-fotball og det å være god til å forsvare seg. I et land som har produsert så mange gode angrepsspillere husker man kanskje best de som spiller lenger bak på banen. De elegante: Scirea og Maldini. Den effektive: Franco Baresi. De moteriktige: Alessandro Nesta og Fabio Cannavaro. Tjuvtriksenes mestre: Materazzi, Chiellini og ikke minst Claudio Gentile, som etter å ha kommet unna med å sparke Maradona bort fra ballen under VM i 1982 påpekte at «fotball ikke er for ballerinaer».

Den kjente italienske sportsjournalisten Gianni Brera mente at defensiv fotball er de svakes rett og at Italia burde basere seg på dette fordi de ikke var fysisk sterke nok til å angripe.

MEN ER DET EGENTLIG så svakt å forsvare seg? Er det ikke vel så sterkt å blokkere skudd, holde akkurat passe mye i motstanderens trøye eller sette en korrekt offside-felle, som det er å presse motstanderen tilbake på banen? Og er det ikke heroisk å ufarliggjøre en overbetalt spiss som trasker rundt på banen om dagen kun som en forberedelse til den selvberikende natten. Fotballverden pleide å tro det – la de italienske forsvarspillerne få oss til å tro det igjen. De er sønner av Italia, de er gladiatorer av Italia, ær dem.

Artikkelen er skrevet av Preben Gløersen, medforfatter av boken «Fra første avspark til siste skudd» som gis ut i forbindelse med årets fotball-EM. Alle forfatterinntektene går til Leger Uten Grenser.

EM-BOK: Forfatterne Fabian Woxholth (til høyre) og Preben Gløersen. Foto: Privat
EM-BOK: Forfatterne Fabian Woxholth (til høyre) og Preben Gløersen. Foto: Privat Vis mer