PRINSIPPSAK: Vegard Høidalen krever 4,2 millioner av Antidoping Norge etter at han ble utestengt på grunn av brudd på meldeplikten.Foto: Scanpix
PRINSIPPSAK: Vegard Høidalen krever 4,2 millioner av Antidoping Norge etter at han ble utestengt på grunn av brudd på meldeplikten.Foto: ScanpixVis mer

Den nærsynte kranglefanten

Dette er ikke den lille mannen mot det store meldepliktsystemet, men bare enda en sjanse for jukserne til å slippe unna.

|||HVIS du glemmer at Vegard Høidalen tilsynelatende har kranglet med alt og alle så lenge han har spilt volleyball, går det an å ha sympati for en idrettsutøver som i årevis slåss for det individuelle rettsvernet han tror på.

Problemet er bare at den kommende erstatningssaken mot Antidoping Norge der Høidalen krever 4,3 millioner kroner for tida han har brukt på denne kranglingen, er adskillig større enn spørsmålet om meg og mitt.

 

Akkurat der har den profilerte sandvolleyballspilleren alltid vært en spesialist, mens det har vært verre for ham å se rettighetene sine i en større sammenheng. Det gjør det virkelig nærsynt om Høidalens søksmål vinner fram.

SANDVOLLEYBALL og dop er ingen hverdagslig kombinasjon. Så er det da heller ikke som dopmistenkt at Vegard Høidalen er blitt en av de ivrigste motstanderne av antidopingarbeidet. Hans anliggende har vært å få endret topputøvernes meldeplikt; det ganske rigide systemet som binder alle som vil være med på leken til å rapportere sitt oppholdssted 365 dager i året slik at dopingjegerne hver dag har en time til rådighet der de vet hvor de kan treffe vedkommende.

Helt siden det internasjonale antidopingbyrået WADA innførte meldepliktsystemet ADAMS i 2005, har Høidalen ment at denne rapporteringen brøyter seg for langt inn i utøvernes privatliv. Underveis har dette blitt mer enn en prinsipiell diskusjon fordi volleyballspilleren eget privatliv ikke har stått helt i stil med regelverket. Etter tre advarsler for selv å ha brutt meldeplikten, ble han i fjor høst dømt til fire måneders utestengelse.

Denne dommen ble så opphevet i idrettens appellutvalg på et ganske spinkelt skjønnsmessig grunnlag, men denne saken gjelder egentlig ikke flisespikkeriet rundt Vegar Høidalens manglende vilje eller evne til å organisere hverdagen sin som toppidrettsutøver. Det står noe langt større på spill.

FOR hvis en nasjonal domstol først gir en utøver rett til erstatning for utestengelser fra leken, kan det velte hele det meldepliktsystemet som sakte men sikkert gjør det litt vanskeligere å dope seg.

Det mest moderne dopet; den såkalte tredjegenerasjons EPO, krever langt færre behandlinger og har mye sterkere effekt. Dette gjør at jukset gjennomgående skjer i treningsperiodene og at kampen mot doping er nøye knyttet sammen med kontrollen over hvor den enkelte befinner seg.

Innføringen av de såkalte biologiske passene som viser unormale endringer i blodet, henger også sammen med meldingssystemet. Her kan indikasjoner om juks effektivt kombineres med uanmeldte kontroller.

EN eventuell norsk dom i favør av en utøver endrer ikke automatisk internasjonal rettspraksis, men de ulike nasjonale domstolene har vist seg som nyttige hjelpere for motstanderne av en global dopingkamp.

Seinest i våres blokkerte en spansk domstol all testing av utøvere mellom kl.23 og 08. Avgjørelsen kom bare et par måneder etter deres egen Rafael Nadals følelsesmessige utbrudd mot meldeplikten:

- Det er ikke rettferdig at vi skal leve med en slik forfølgelse. Du føler deg som en kriminell. Ikke engang moren min vet hvor jeg er hver dag, sa Nadal, som den gang la til at tennissporten kanskje måtte bryte med den olympiske bevegelsen for å slippe unna meldeplikten.

NADALS problem er imidlertid at han i spansk idrett nettopp konkurrerer blant kriminelle. Dette er blitt det vesteuropeiske landet med de mest oppsiktsvekkende dopingsakene, og det er en utvikling verken Den internasjonale olympiske komiteen (IOC) eller WADA vil bøye seg for.

Neste måned avgjør IOC om Madrid får sommer-OL 2016 , og de olympiske lederne har vært klare på at at den beslutningen henger sammen med spanjolenes holdning til meldeplikten. Dette presset har fått spanske myndigheter til å tenke seg om:

- Spansk lovgivning vil underordne seg reglene til IOC hvis vi får OL, forsikrer nå Alejando Blanco, president i den spanske olympiske-komiteen.

Han er med andre ord noe mer fleksibel enn kranglefanten Vegard Høidalen. Det er ikke nødvendigvis av det gode, men i hvert fall avgjørende for en god sak.

Det er muligens mye som kan gjøres for å få meldepliktsystemet mer brukervennlig, men denne vennligheten har en grense. Det har Vegard Høidalens og Raphael Nadals langt mer uærlige konkurrenter sørget for, og det er prisen de bare må betale for å kunne leke videre.