KIMS RØDE ARME: I går var Smørebuss for tog kanskje sammen med denne gjengen, kanskje ikke. Men, vi festet vel? Bildet viser heiagjeng fra Nord-Korea som synger, danser og klapper i takt for Kim. Hun t.v. bak jobber som atomvåpenfrisør, mens hun t.h. bak steller gamle og atomvåpensyke.....Eller? Foto: Hans Arne Vedlog.
KIMS RØDE ARME: I går var Smørebuss for tog kanskje sammen med denne gjengen, kanskje ikke. Men, vi festet vel? Bildet viser heiagjeng fra Nord-Korea som synger, danser og klapper i takt for Kim. Hun t.v. bak jobber som atomvåpenfrisør, mens hun t.h. bak steller gamle og atomvåpensyke.....Eller? Foto: Hans Arne Vedlog.Vis mer

SMØRBUSS FOR TOG OG DEN ELLEVILLE FESTEN:

Den røde natta vi sang i vindfulle Pyeonchang

Med Kims 229 syngende heiadamer ble vi Nord-Koreas rødeste lakeier, mens Hendrix spilte The Wind Cries Mary.

Full fest inne i Smørebuss for tog i går da OL ble utsatt på grunn av den evige vind under årets utgave av nesten-ingen-gidder-å-møte-opp-for-å-se-langrenn-og-skøyter. Pytt og panne i Pyeonchang, bli med på vår gale sang.

Vinda ja, avlyste øvelser. Vi inviterte derfor alle vi så inn på party, og det tok selvsagt litt av. På det meste var vi 666 menn og kvinner pluss chihuahuaen «Zen» inne i The Further (den moderne acidbussen), mens det over det monumentale diskoanlegget (ja, det heter det) dundret ut kraftfulle toner fra Jimi Hendrix, «The Wind Cries Mary». En norsk supportere ville på død og liv også spille sviskeheavyrock og hun fikk – etter mye mas og ni Jägermeister – lov til å sette på «Wind of Change» med de tyske gamlingene i Scorpions.

Rett før klokka 03.10 banket det på døra, utenfor sto Nord-Koreas meget spesielle og utsendte og dogmatiske heiagjeng bestående av 229 kvinner. Kims utvalgte som har fått mye presseoppmerksomhet for måten de synger, klapper og beveger seg i takt på. Det hevdes at når disse kvinnene ikke heier oppholder de seg strengt på en båt i byen Donghae. Men altså; De kom liksom til Smørebuss for tog hvor de tok over showet og våre hjerter.

I motsetning til de norske, med kubjeller, malte ansikter, stadig bakfyll og kaos, kan disse jentene sakene sine. De er dyktige, og i løpet av natta ble vi alle sammen akutte helvetes kommunister.

Vi ville ha orden i sysakene, vi vil at folk skal trener for å bli best for landet og staten og det kollektive. Vi vil ha Kim og ikke Ku Klux Klan. Vi vil ha Kim og ikke Resett. Vil vil ha litt nød og sult og ikke McDonalds burgerfedme.

Ja, slik holdt vi på med minisuggesjon før vår innleide sjåfør, XL2 fra Kwangju, startet opp bussen, kjørte med sjamanistisk ro av gårde forbi vakter, soldater, kuler, løgner og krutt og plutselig var vi i Nord-Korea der vi ble skutt rett før daggry. Spist til lunsj, rester til kvelds.

Smørebuss for tog våkner i dag opp uten klisterhjerne, men vi er enige med oss selv om at Jimi Hendrix var det elektrisk mennesket vi fortsatt elsker mer enn Kims Forførende Arme av gærne jinter. Takk, Alf Prøysen.