«Den som selv er ren, kan kaste første sten»

... så ganske mange toppidrettsutøvere kan stille seg foran Kjærgaard med stein i hånd.

KOMMENTAR: Det er nesten så man får lyst til å gi Steffen Kjærgaard et trøstende klapp på ryggen når han går ut fra pressekonferansen på Ullevaal denne uken. Der har han sittet, blank i øynene, og bekjent sine synder som forhenværende doper. «Jeg klarer ikke å leve med løgnen lenger», sier han. «Jeg er bare et menneske», ber han. «Jeg håper jeg skal få tilbake nattesøvnen igjen».

DER OG DA er det fristende å gi etter for lysten til å være grei og slå en strek over det hele. Omtrent sånn som idrettens notabiliteter gjør, i Kveldsnytt, når lederen for Idrettsforbundet, Toppidretten og Sykkelforbundet insisterer på at det «tross alt» er bra at han står fram. Riktignok lovlig sent og - kunne man lagt til - først når det begynner å brenne skikkelig under føttene hans, med fremleggelsen av den omfattende rapporten fra USADA hvor «rider 19», også kjent som Kjærgaard, er nevnt. For selv de mest sekulære av oss er oppdratt til å tilgi angrende syndere, og kjenner prinsippet om at den som selv er ren kan få lov til å kaste sten, osv. Akkurat det ordtaket er forresten litt uheldig i denne sammenheng. Det finnes en lang rekke norske toppidrettsutøvere som kunne ha stilt seg opp for å hive stein på den permitterte sportssjefen, og ingen ville vel klandre Thor Hushovd om han hadde insistert på å få være først i køen.

HADDE STEFFEN KJÆRGAARD vært en nokså alminnelig, forhenværende syklist som angret på å ha dopet seg, ville dette ha vært en lei, men liten sak. Alvoret i denne saken handler først og fremst om en fremtredende leder som lyver - konsekvent og skamløst - og et miljø hvor folk har visst om dopingen hans, men ikke sagt fra. Selv ikke da han var i ferd med å bli ansatt som sportssjef i forbundet. Det sier ganske mye om en kultur med en stilltiende aksept for svindel, og avslører at sykkelsporten har mer enn et omdømmeproblem. Det er åpenbart et reelt holdningsproblem, her hjemme så vel som i utlandet.

LISTEN OVER KJÆRGAARDS uttalelser om doping i sykkelsporten, det være seg om US Postal, Lance Armstrong eller ham selv, er lang, pinlig og knusende for ethvert ettermæle. I ettertid er hovmodigheten hans overfor Floyd Landis' beskyldninger noe av det flaueste. Karakterdrapet på Armstrongs massør, som varslet om dopingen i 2004, det groveste. «Reinspikka ljug. Dama er full av faen», sa han den gangen, og la til: «Det oser bitterhet av dama. Hun ble sparket fra laget, og dette virker som en ren hevnaksjon. Det kan jo være en enkel måte å tjene penger på». Man trenger neppe å gjøre oppmerksom på at den siste insinuasjonen slår grusomt tilbake på avsenderen: Det er lite sannsynlig at Steffen Kjærgaard hadde mottatt en pen pengesum, som takk for godt arbeid, av Lance Armstrong om han ikke hadde vært dopet. Og han hadde neppe blitt sportssjef for syklistene om han hadde valgt å hoppe av, i stedet for å begynne med EPO i 1998.

«MIN HISTORIE HANDLER OM meg», sa Steffen Kjærgaard. Derfor kommer han ikke til å nevne andre navn, verken til pressen eller i sine kommende samtaler med Anti-Doping Norge. Riktignok kommer han til «å reflektere høyt» om det han har opplevd. Men, som han sier, og her må dere beklage syntaksen: «Jeg har ikke sett eller vært direkte vitne til at andre har vært med på dette, jeg vil ikke gå og sette dem i stikken uten at min viten er trygg». Slik svarer en mann som åpenbart vet mer enn han vil si, men som fortsatt setter sportens æreskodeks om taushet foran ansvaret han har for langt flere enn seg selv. For Steffen Kjærgaard tar grundig feil om han tror at denne historien handler om ham, og ham alene. Da han kom tilbake til Norge, «med ambisjoner om å jobbe for forbundet», gikk han også over i en rolle hvor han representerer sykkelsporten spesielt og idretten generelt. Dermed kaster Kjærgaards vandel skygger over de syklistene han har vært sportssjef for og, urettferdig nok, også over på tidligere tiders vinteridrettshelter.

MAN SKAL SOM KJENT ikke sparke folk som ligger nede. Men man skal heller ikke bruke folks tårevåte øyne som unnskyldning til ikke å ta nødvendige oppgjør. Hører man nøye på det som blir sagt på Kjærgaards pressekonferanse, er det heller ikke helt lett å skjønne hva det er han egentlig beklager. Langt på vei høres det i grunnen ut som om han er aller mest ulykkelig over at USADAs rapport har tvunget ham til å tilstå sitt eget bedrag. I forbløffende liten grad reflekterer han over hvilken skade han påfører andre: For Steffen Kjærgaard handler dopingsaken om at han jukset for ti-femten år siden. For de fleste andre handler det om løgnene han har holdt fast ved, ikke minst som sportssjef, helt fram til for to uker siden. Som idrettsleder har han vært mest opptatt av å beskytte seg selv, tilsynelatende uten tanke for hvilke konsekvenser løgnene hans vil kunne ha for andre. Det er en hårreisende vurdering av ham selv, av de i forbundet som visste uten å si noe og - ikke å forglemme - til de mange som valgte å se bort i stedet for å se nærmere på mannen før de ansatte ham.

TÅREVÅTT: Det er nesten så man får lyst til å forbarme seg over den gråtkvalte Steffen Kjærgaard som viste seg på en pressekonferanse sist tirsdag. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix doping i sykkelsporten
TÅREVÅTT: Det er nesten så man får lyst til å forbarme seg over den gråtkvalte Steffen Kjærgaard som viste seg på en pressekonferanse sist tirsdag. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix doping i sykkelsporten Vis mer