Den store jentebommen

Den norske jentemissen er mye mer enn en tilfeldig sprekk på siste stående eller en bronse på snøbrett.

PRAGELATO (Dagbladet.no): Det har gått en vandrehistorie rundt alle store internasjonale mesterskap de siste årene. Om den etter hvert begynner å kjede deg, gjelder det i hvert fall at noen holder seg våkne.

For historien handler om at norske jenter ikke vinner de største konkurransene, og siden idrett de siste årene er blitt større og større i Norge, dreier den seg sannsynligvis om større skjevheter i samfunnet enn en skakk seierspall.

Det er derfor en tilfeldig Liv Grete Skjelbreid Poiree-miss på siste stående er noe mer enn et skiskyttergull som glapp, akkurat som ettermiddagens pressekonferanse her i Pragelato om Marit Bjørgens overraskende start på sprintstafetten ikke gjelder en høyst personlig mageknip.

Det er i hele norsk idrett det kniper.

MENN, menn og atter menn fyller det store seiersbildet av den norske idrettsrevolusjonen. For etter at vi fikk skikk på toppidretten med en ny organisering og gjennomtenkt kunnskapsdeling for snart tjue år siden, er det guttene som har vunnet alt.

De få jentene som har sneket seg inn blant gullvinnerne, er nesten unntakene. Der Grete Waitz og Ingrid Kristiansen løftet internasjonal idrett på et nytt nivå i generasjonen før, er jentene fra den nye gullalderen langt mer gjennomsnittlige.

Om det går an å bruke et slikt ord på vinnere i den moderne toppidretten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TERRENGSYKLISTEN Gunn Rita Dahle har vært en av de få norske jentene som fortsatt sprenger grenser. At det skjer i en ung idrett skal ikke brukes mot henne. Sist høst havnet hun i klemma da idrettsekspert Johan Kaggestad satte spørsmålstegn ved nivået i terrengsykling, men dette er en av de få gangene jeg synes Kaggestad mistet litt av oversikten. Å presse nivået i en underutviklet gren, er i seg selv en prestasjon norsk jenteidrett nettopp mangler.

Den store jentebommen

For det kommer ikke mye nytt fra jentene i de ferskeste grenene i Torino-OL heller. Vi er ikke med i ishockey for kvinner, Kari Traa har lenge vært alene på toppen i de moderne snødisiplinene før Kjersti Buaas fikk dreis på svevene i halpipen og kortbaneløpene på skøyter snurrer videre uten at det norske skøytemiljøet bryr seg.

Og der de norske jentehopperne står klar til å dominere internasjonalt, har norske gutteledere ikke maktet å følge opp for å få dem med på OL-programmet.

DENNE MANGELEN  på ny kraft gjør det enda vanskeligere å rette opp kjønnsforskjellene.

For i de store tradisjonelle norske OL-øvelsene har guttedominansen vært gjennomgående. Skøyter har ligget nesten brakk til de siste sesongene og alpinmiljøet har aldri hatt de glade guttene Aamodt eller Kjuus til å sette den nødvendige internasjonal standard på trening, forberedelser og i konkurransene.

Bare i langrenn har forskjellen vært begrenset; ikke minst fordi Bente Skari var blant de få jentene som utviklet nivået ved sin nær teknisk perfekte diagonalgang.

LIV GRETE har samme løftejobb for skiskytterne. Etter VM-triumfene for et par år siden, har hun vært det største jentenavnet i norsk idrett både gjennom prestasjoner og publikumstekke.

Skiskyttermiljøet er sterkt nok til å tåle at hun sprekker, men jenteidretten totalt trenger hvert eneste gull det kan skrape sammen. I hvert fall i følge teorien om at det er medaljer, omtale og medieoppmerksomhet som gir grunnlag for ny vekst.

MEN MULIGENS  holder ikke denne teorien.

Kanskje er det forskjellen på hvordan vi styrer helheten i idretten som til slutt gir ulike resultater for jenter og gutter; det vil si at det er fordeling av hall -og banetid, satsing på ledere og prioritering av de beste trenerne som viser seg.

I så fall speiler den svake jenteinnsatsen dypere svakheter ved fellesskapet vårt.

Og det løses ikke ved å tøyle nervene på siste stående.