FOLKETS PRIS TIL HELE FAMILIEN: Løpergruppa til familien Ingebrigtsen. Selve familien er enda større, og alle har sin del av Folkets Idrettspris 2018. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
FOLKETS PRIS TIL HELE FAMILIEN: Løpergruppa til familien Ingebrigtsen. Selve familien er enda større, og alle har sin del av Folkets Idrettspris 2018. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Jakob Ingebrigtsen Folkets Idrettspris 2018

Denne gutten er en sensasjon: Det Jakob driver med forbløffer verden

Mens mest av alt er dette en pris til en familie fra Sandnes.

NÅR den tradisjonsrike Folkets Idrettspris i 2018 for første gang blir gitt til en tenåring, følger det med en liten stemmeforklaring. For der det norske sportspublikummet i selve avstemningen aldri fikk sjansen til å løfte fram andre fra familien Ingebrigtsen enn nettopp Jakob, er det ganske opplagt at dette er en felles pris:

  • Denne forunderlige sportslige suksesshistorien om tidenes yngste friidrettsmester, er mest av alt fortellingen om en families gener, valg og spesielle gjennomføringskraft.

Jakob Ingebrigtsen vant sine to EM-gull som 17-åring sist sommer, fordi han har vært en del av noe større.

DA blir det heller ikke så tilfeldig at det er han; og ikke sju år eldre Filip, som ble stemt fram av sportsinteresserte landsmenn. På Olympiastadion i Berlin i august virket det jo slik. For der var styrkeforholdet mellom brødrene på familiedistansen 1 500 meter akkurat som det pleide å være før Filip snublet i kvalifiseringen, brakk ribbeina og egentlig var sjanseløs før start på EM-finalen.

Vær ikke i tvil; den mellomste løperbroren hadde vunnet denne finalen på sin bedre spurt. Toppidretten er full av slike tilfeldigheter, men det uforutsette skal likevel ikke overskygge de sammenhengene som forklarer. Som det faktum at Filips framgang og fantastiske rekordløp fra i sommer på 3.30.01, også er blitt hjulpet fram av de erfaringene som trenerpappa Gjert på godt og vondt fikk med seg i arbeidet med storebror Henrik.

Og at Jakob som yngstemann, hadde fordelen av å trene ikke bare med to hjelpsomme løpebrødre, men også med en faglig sikrere og dyktigere trener. Samt mor og en hel familie som holdt sammen et stadig mer solid prosjekt.

OM et par uker får pappa Gjert ganske sikkert prisen som Årets Trener på Idrettsgallaen for dette prosjektet. Det er meget fortjent. Med sin langsiktige tenkning er han faglig sett plassert midt i den sterke norske tradisjonen for utholdenhetsidrettene. De beste idrettskarrierer er ment å vare. Ingen er tjent med rovdrift av utøvere for å oppnå raske resultater. Både Henrik, Filip og Jakob er; den svært tidlige satsingen til tross, trent for å kunne holde på lenge.

Men få unger er tjent med å få livet sitt bestemt tilnærmet totalt ut fra en sportslig målsetting. Det er den fine linjen mellom det å være pappa og det å være trener som Gjert selv har problematisert, og som krever mer ettertanke enn de små klippene som lager vellykket reality-TV og høye seertall for NRK.

For virkeligheten er som regel mer enn fast sendetid hver søndag.

DA jeg snakket med de tre løperbrødre under friidretts-EM i Berlin, var de alle åpne rundt det å være oppdrettsprodukter. Dette er fine gutter fra en familie som ikke påberoper seg å være selve modellen for norsk talentutvikling. Samtidig er de sportslige resultatene så sjeldne at det familien har gjort og gjør, kommer til å bli studert.

Allerede før Jakob løp inn sine to EM-gull, snakket medisinerne i miljøet om epigenetikk; den forholdsvis nye kunnskapen om hvordan arv og miljø i et samspill gjør oss til de menneskene vi blir.

DENNE sammenhengen forbløffer langt utover Norges grenser. Friidretten er så målbar at det er mulig å forholde seg til prestasjonene internasjonalt. Da står Jakob fram som svært spesiell, selv om flere globale medier kobler Ingebrigtsen-familiens suksess til de fantastiske resultatene som Norge oppnådde i sist vinter-OL. Magasinet Canadiske Running spør for eksempel leserne sine om ikke nordmenn er de mest atletiske folket i hele verden, og svarer selv ja.

DRAMATISK: Filip Ingebrigtsen ble revet ned i et fall halvannen runde før mål. Video med tillatelse fra NRK Vis mer

I USA der stipendordningene på college dels er bygget opp rundt idrett, gikk det i høst en debatt rundt fenomenet Jakob Ingebrigtsen. Mens den norske tenåringen i sommer noterte ny pers på 3.31.18 i Diamond League, er den gjeldende amerikanske college-rekorden for samme distanse på 3.35.01. Hvordan er det mulig at det kommer en 17-åring som løper den klassiske distansen 1 500 meter mer enn fire sekunder fortere enn noen har gjort i hele det så konkurransefokuserte amerikanske skolesystemet?

Eller helt konkret: Hvorfor er denne Jakob fra lille Norge blitt så god?

DE amerikanske svarene går nettopp på den spesielle blandingen av løpsgener og oppvekst i et løpermiljø; altså det å være født til å bli oppfostret som løper:

- Jakob har trent som en proff siden han var ni år. Det er jo det samme som for eksempel Michael Phelps, fortalte den svært rutinerte mellomdistansetreneren Tom Schwartz til amerikanske Outside Magazine, og understreket at det virkelig unike ved denne unge nordmannen var Jakobs fordel av å ha to eldre løperbrødre med far som trener:

- Faren har tilpasset treningsmetodene sine underveis. Da den tredje sønnen kom, hadde han mye bedre grunnlag for å utnytte de spesielle omgovelsene; altså genene og den særegne familiekulturen., mente Schwartz.

har Jakob vært 18 år i en familie som har dedikert hverdagen sin til å utvikle løpere. Det er her epigenetikken kan være til hjelp. For hva er det i denne tenåringens medfødte genmateriale som blir trigget fordi han daglig er blitt påvirket av en familie som er glødende opptatt av å løpe 1 500 meter fortest mulig? Og hvordan klarer miljøet å utnytte det spesielle i oss som vi egentlig ikke er klar over?

For når en tenåring står igjen med EM-gull på 1 500 og 5 000 meter, må det være noe helt spesielt. Jakob Ingebrigsten er et unikum.

UTENFOR banen er verken han eller familien Ingebrigtsen heldigvis ikke blitt mer spesielle enn at de klarer å samle det norske sportspublikummet bak seg i glede over det som har skjedd.

Det er denne felles opplevelsen som preger lista over tidligere vinnere av Folkets Idrettspris med seire til nasjonalt samlende idrettsnavn og begreper som Johann Olav Koss, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie, Drillos og Håndballjentene.

Sånn føles det godt å få gi hedersprisen til en guttunge og en storfamilie fra Sandnes i et år der resten av norsk idrett har vunnet mer internasjonal heder og ære enn noen gang.