Denne juryen forsvarte bare Idrettskongens egen pokal

For hva synes vi egentlig er verdt noe i norsk toppidrett?

GODT NORSK:  Kong Harald i kjent stil før Marit Bjørgen fikk sin første kongepokal i 2006. Da bør også kongepokalen være til å kjenne igjen. FOTO: Ørn E. Borgen / SCANPIX.
GODT NORSK: Kong Harald i kjent stil før Marit Bjørgen fikk sin første kongepokal i 2006. Da bør også kongepokalen være til å kjenne igjen. FOTO: Ørn E. Borgen / SCANPIX.Vis mer

AT noen utvalgte fagfolk i Norges Friidrettsforbund forrige helg lot være å gi kongepokalen etter NM til den dopingdømte kappgjengeren Erik Tysse, er stort sett blitt forbigått i stillhet. Bortsett fra en støttende kommentar til Tysse i lokale Bergensavisa og  påfølgende applaus i bloggen til den ivrige idrettshistorikeren Tom A. Schanke, er debatten uteblitt:

•• Ingen vil snakke om hvorfor en dopingdømt norsk utøver ville vært et svært dårlig valg som vinner av kongepokalen.

Selv medlemmene av pokaljuryen nekter å fortelle hvorfor Erik Tysse ikke ble valgt til tross for at han etter friidrettens egen poengberegning med 18.59 på 5000 meter kappgang presterte mesterskapets beste resultat. Det er uklokt. Nettopp slike begrunnelser og diskusjoner trenger vi for å klargjøre hvilke verdier norsk toppidrett skal stå for.

NÅR denne beslutningen i tillegg føyer seg inn i Friidrettsforbundets skjerping av antidopingkampen, er det all grunn for lederne deres å stå fram med stolthet. På halvannet år siden den famøse Tysse-saken startet med forbundets hjelp til sin utestengt utøver, er det meste forandret. Riktignok fikk kappgjengeren være med i VM i Moskva, men ellers er båndene mellom utøver og forbund kuttet.

Nettopp den nye tøffe holdningen gjør det igjen  nødvendig  å minne om at dette ikke er noen personlig markering. Denne saken dreier seg fortsatt ikke om personen Erik Tysse, men derimot om hvordan norsk idrett skal forholde seg til en dømt utøver.

AKKURAT der viser Tom A. Schanke, forfatteren av "Norsk Idrettsleksikon" overraskende mangel på historisk innsikt. Å beskrive sport omfatter så mye mer enn å gjengi resultater. Sånn er utviklingen av norsk idrett egentlig en fortelling om kulturelle, politiske og økonomiske endringer i samfunnet vårt.

Kongepokalen kom svært tidlig i dette virkelige sportsbildet. Først som et forsøk på et samlende symbol under unionstida med Sverige da kong Oscar II i 1879 innførte et kongekrus til vinneren av det som seinere ble Holmenkollrennene. Så systematisk brukt av den nye kongefamilien idet Haakon VII i 1905 ankom landet som dansk prins og straks lette etter de rette norsk verdiene.

FORHOLDET mellom kongehus og idrett er seinere blitt stadig tettere. Få har som kong Harald personliggjort norsk sportsdyder der han år etter år tålmodig har ventet på langrennsløpere på skiarenaer landet rundt. Slik har han blitt selve Idrettskongen på typisk norsk vis. Våre aller største nasjonale sportshelter var jo tradisjonelt de som slet lengst og mest; som Hjallis, Oddvar Brå, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie eller Grete Waitz fram til dagens Marit Bjørgen og Therese Johaug.

Disse utøverne har ikke bare de lange, utmattende distansene felles; de har vunnet sine seire uten å ta snarveier. Slik går det en linje fra nasjonens største idrettsnavn til en nasjonal holdning mot juks i idretten. Det er en historisk grunn for at den norske idrettskulturen ikke er blitt infisert av doping.

DET er her kongepokalen i beste fall betyr noe mer enn ekstra glans på et godt resultat. Pokalen er et nasjonalt stempel på idrettens verdi. Den er godt norsk.

Slik rimer det ikke å gi utmerkelsen til en dopingdømt utøver rett etter at norsk friidrett har tatt et oppgjør med sin tafatte dopingkamp. Ganske enkelt sagt:

•• En slik utdeling hadde ikke akkurat vært Idrettskongens egen pokal.
 

STOR HEDER:  Det egentlige spørsmålet er hvilken norsk toppidrett vi som idrettsnasjon ønsker å hedre. FOTO: Gorm Kallestad / SCANPIX .
STOR HEDER: Det egentlige spørsmålet er hvilken norsk toppidrett vi som idrettsnasjon ønsker å hedre. FOTO: Gorm Kallestad / SCANPIX . Vis mer