Denne praten må Marit ta

Selvsagt er det lov å snakke om doping. Akkurat som det er lov å bruke hodet.

VINNER ALT: Når Marit Bjørgen er like suveren før som under VM, er det bare naturlig at dopingpraten går i utlandet. Slik er langrennssporten blitt, og vi må håndtere snakket deretter. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
VINNER ALT: Når Marit Bjørgen er like suveren før som under VM, er det bare naturlig at dopingpraten går i utlandet. Slik er langrennssporten blitt, og vi må håndtere snakket deretter. Foto: Eirik Helland Urke / DagbladetVis mer

NÅR en fagmann som Kai Håkon Carlsen er forbløffet over at dopingsnakket rundt Marit Bjørgen starter igjen etter to gull på to VM-starter, er det bare som det skal være. Eksperter i de fleste fag sliter med å skjønne hvor lett det glipper for folk flest når vi roter oss inn på spesialistenes område.

Dessuten er praten om en dopet Bjørgen bare tull. Den åpne, kontrollerte og godkjente astmamedisineringen hennes har ingen ting med sportens juks å gjøre.

Men det har selve diskusjonen om hva som bør være tillatt.

DET ER HER astmaekspert Carlsen og andre fagfolk må bære over med forvirringen og mistroen hos et bredt internasjonalt idrettspublikum. Sportsentusiaster vil alltid være sine egne nærmest; det fremmede er pr. definisjon suspekt og lite er mer mistenkelig enn utøvere som vinner alt med et smil.

På halvannet år er Marit Bjørgen blitt en sånn, og da får sleivete konkurrenter som Justyna Kowalczyk og onde, anonyme nett-tunger heller si det de tenker. Det gjør dem selv bare mindre. For også utenfor køen til nærmeste apotek er det lov å bruke hodet.

SLIK er det ikke den gjentatte sutringen fra Kowalczyk eller antall tåpligheter i en svensk nettdebatt som bringer selve diskusjonen om idrettens grensesetting videre. Men det skjer heller ikke ved at vi og våre eventuelt mobbete sportshelter går rett i forsvarsposisjon.

Medisineringens betydning i internasjonal toppidrett er et alt for komplekst og viktig spørsmål til å avgjøres gjennom drittslenging over landegrensene. Vi må ha mot til å se på hvordan vi selv vinner medaljene våre. Av og til kan det føre til at grensene trekkes langt innenfor det internasjonale dopingreglementet --  som for eksempel ved det særnorske forbudet mot høydehus -- men slike avgjørelser er også en erkjennelse av at VM og OL-medaljer kan koste for mye.

FUNGERENDE astmamedisiner til yrkesskadde langrennsløpere er et enklere tilfelle. Sikkert for de som selv har kjent astmaens virkninger på kroppen, men enda mer for de som evner å skjønne forskjell på åpen medisinering og fordekt manipulasjon.

Det er det siste som river vekk tilliten også til langrennssporten mens vi venter på den neste som blir tatt for virkelig dop.

I mellomtida får folk bare prate videre som de har hjerte eller vett til.