MÅ GJØRE OPP FOR SEG: Esten O. Sæther mener Lyns sluttforhandlinger med Kent Bergersen er et være eller ikke være for osloklubbens framtid.Foto: Heiko Junge / SCANPIX
MÅ GJØRE OPP FOR SEG: Esten O. Sæther mener Lyns sluttforhandlinger med Kent Bergersen er et være eller ikke være for osloklubbens framtid.Foto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Denne regningen må betales

Norske toppklubber er vant til å få gjelden sin slettet. Det skjer ikke denne gangen.

DET er lett å ha sympati for ryddejobben Lyn-direktør Erik Langerud og resten av ledelsen sliter med i Oslo-klubben. Selv med ASA og andre mer eller økonomiske betegnelser rundt klubbnavnene dreier fotballspillet seg stort sett om følelser, og der stiller denne tradisjonsrike idrettsforeningen egentlig sterkere enn noen gang i sin lange historie.

Men altså tilsynelatende ikke sterkt nok.

Det er derfor sluttvederlaget til trener eller eks-trener Kent Bergesen er blitt et være eller ikke være for Lyn som toppklubb.

I SÅ MÅTE
er ikke kveldens kamp mot Brann noen deadline. Spørsmålet er ikke hvorvidt Bergesen bruker sin juridiske rett til å sitte på trenerbenken, men om han til slutt får de økonomiske garantiene han krever for å trekke seg.

Her gjelder det mer enn en selvsagt oppfyllelse av et avtalefestet arbeidsforhold. Dette dreier seg om Oslo-klubbens troverdighet som profesjonell aktør på fotballmarkedet. For selv om sporten har liten grunn til å slenge rundt seg med de flotteste ordene i omtalen av den forretningsmessige driften, er det for en gang skyld mulig å se en grense:

•• Uten denne lønnsavtalen kommer ikke Lyn til å få fornyet profflisensen sin.

Derfor står eller faller klubben med sluttoppgjøret til Kent Bergesen.

SÅNT
skjønner selvsagt en administrerende direktør som bare for ni måneder siden jublet over å få lisens til enda et år med Tippeliga. Dengang var det mulig å se en løsning på de økonomiske problemene gjennom beinharde sparetiltak. Nå mangler det rett og slett penger til å få den daglige driften til å gå rundt. Det er denne mangelen som har gjort at sluttavtalen med Kent Bergesen har trukket ut.

Desto mer overraskende er det at klubbledelsen har satt seg selv i en tilsynelatende uløselig situasjon. Selve trenerbyttet mangler logikk fordi det er et bytte uten reelle alternativer. Slik Bergesen i sin tid ble hentet fra egen trenerstall til sjefsrollen, er endringen nå begrenset til å fortsette med en fra den samme gruppen. Da blir ikke den sportslige fornyelsen stort annet enn en ny sjefsstemme, og det resultatet virker for spinkelt til å gamble med profflisensen.

AKKURAT
det med økonomisk gambling er norske fotballedere forøvrig dårlig vant med. Det har jo gått bra hver eneste gang. På tross av underskudd og ubetalte reninger både her og der, er selve den nasjonale klubbstrukturen nærmest uforandret. Bortsett fra en konkurs i Arendal på 2/3.divisjons nivå, er bildet av toppfotballen forbløffende stabilt. De beste lokale og regionale klubbene forblir best uansett om forbruket og optimismen ikke rimer med virkeligheten.

For Lyn gjelder det foreløpig å velge mellom 1. og 2.divisjon. Et kontrollert nedrykk er isolert sett ingen sportslig katastrofe. I denne sporten kommer de store klubbene alltid tilbake, og Lyn hører definitivt til blant dem. Som 1.divisjonsklubb er konkurransen i Oslo-regionen svak og mulighetene for et raskt opprykk tilsvarende gode.

DA
blir det adskillig verre uten profflisens. Med et utgangspunkt i 2.divisjon må Lyn redefinere sine sportslige mål. Da Erik Langerud overtok som klubbdirektør for vel to år siden, hadde klubben utad en finansielt sterk eneeier, en attraktiv spillerstall, en spennende trener og en sterkt stigende publikumsposisjon i det utro Oslo-markedet.

Noe av denne glansen viste seg å dekke kulisser, men historisk sett er ikke situasjonen håpløs. Det var færre som brydde seg om Lyns skjebne den augustettermiddagen for ni år siden da jeg stod på Grefen Stadion sammen med påtroppende klubbeier Atle Brynestad og et par hundre andre fotballtullinger for å se laget slite seg til uavgjort mot Kjelsås i striregnet.

DENGANG
var ballen mest høyt i skydekket. Det var tross alt Kjelsås med trofaste Stig Mathisen som regjerte på hjemmebane med de beskjedne virkemidlene den lokalklubben hadde for å holde seg i 1.divisjon.

Nå sitter Lyn-ledelsen med adskillig større ressurser med avgjørelsen selv.

Om den så ender med å krype fra egen dumhet ved å be Kent Bergesen fortsette på trenerbenken, virker det langt smartere enn frivillig å trekke klubben fra norsk toppfotball.

Verre er ikke den nye virkeligheten selv i en sport i økonomisk krise.