Johannes Klæbo leder verdenscupen i langrenn

Denne russiske kollapsen forbløffer

Dette var vinteren da Russland skulle ta Norge i herrelangrenn. Det skjedde ikke.

LITE HJELP: Alexander Bolsjunov har hatt en flott sesong, men det russiske herrelaget har ikke vært så dominerende som ventet. Det er noen interessante grunner for det. FOTO:.  Dustin Satloff/Getty Images/AFP
LITE HJELP: Alexander Bolsjunov har hatt en flott sesong, men det russiske herrelaget har ikke vært så dominerende som ventet. Det er noen interessante grunner for det. FOTO:. Dustin Satloff/Getty Images/AFPVis mer

MIDT mens diskusjonen om norsk toppidrett er blitt flyttet inn i Oslo tingrett, kommer det et tydelig innspill fra verdenscupfinalen i langrenn i Quebec:

  • Vi er best sammen.

I går forsvant sannsynligvis Alexander Bolshunovs mulighet til å vinne denne cupen sammenlagt. Det skjedde der og da fordi et samlet norsk lag gikk maksimalt inn for å hjelpe fram sin beste løper, men mest fordi dette miljøet de siste sesongene har hatt topputøvere som hjelper hverandre.

La gå at Johannes Høsflot Klæbo er en utøver med en skifølelse og et taktomslag sporten aldri har sett maken til. Men selv disse unike egenskapene er blitt mer effektive fordi både han og lagkameratene over lang tid bevisst har jobbet for å gjøre hverandre bedre.

Til slutt ga det en forbløffende russisk kollaps.

FOR dette var jo vinteren da alle ekspertene trodde et ungt russisk lag skulle ta over ledertrøya i internasjonalt herrelangrenn. Pilene pekte den veien. Sergej Ustjugov og den rutinerte delen av det russiske mannskapet hadde kommet seg løs fra dopingutestengelsene, mens Aleksander Bolsjunov og den nye generasjonen kom med en ekstrem løpsstyrke som tidvis feide vekk all motstand.

Direkte etter OL-sesongen la det norske distanselaget om deler av treningsprogrammet sitt for å svare på denne massive russiske framgangen som for bare ett år siden så ut som en overveldende utfordring. Og så plutselig var styrkeforholdet snudd.

Alt i Tour de Ski var Norge sterkest med Klæbo på topp sammenlagt foran Bolsjunov, og så Simen Hegstad Krüger på tredjeplass og Sjur Røthe på fjerde. Det hjalp ikke at Russland hadde imponerende fem løpere blant de ti beste.

Den norske framgangen fortsatte i det eventyrlige Seefeld-VM. Der ble det seier på samtlige distanserenn, mens Johannes med sitt rykk sørget for to stafettgull og triumf på sprinten.

Det mesterskapet som var ventet å gi flere russiske gull, endte med at de russiske gutta dro hjem uten en eneste seier. Det hjalp ikke at Alexander Bolsjunov selv var akkurat like imponerende som forventet. Laget holdt ikke samme standard.

SÅNT er det kanskje mulig å bortforklare for hjemmepublikummet på den måten som den russiske langrennssjefen Jelena Välbe prøvde i et intervju referert i championat.com rett etter VM:

- Vi var de beste blant de sunne, og det er jo bra. Jeg synes at dette er en skam. Nærmest alle idrettsutøverne har fått unntak av medisinske årsaker til å ta tunge preparater. Jeg skal ikke legge skjul på hva jeg mener: Dette er legalisert doping. På laget vårt har ingen medisinsk fritak for noe. Hos oss er det ingen medikamenter. På dette området er det en overvekt av visse nasjoner, sa Välbe med feil adresse til Norge.

Det var et ynkelig forsvar fra en skuffet landslagssjef uten noen som helst medisinsk vekt. Da var avisas kommentator Mikhail Tsjesalin langt mer presis i det som så ut som enda en tynn bortforklaring på hvordan de russiske VM-løperne i konkurranse etter konkurranse ble utmanøvrert av norsk taktikk:

- Det er mulig å forstå motivet til det russiske landslaget. Vi ønsker å vinne så ærlig, transparent og rent som mulig, mens nordmennene driver med lureri og er smarte, skrev han og etterlyste en klarere russisk strategi for å slå Norge.

For i Seefeld ble de russerne utmanøvrert av et samlet norsk herrelag i renn etter renn.

DEN russiske kommentatoren kunne ha etterlyst det samme i innspurten i verdenscupen der de russiske løperne ikke akkurat har hjulpet fram Bolsjunov, mens det norske laget systematisk har lagt alt til rette for Klæbo.

Gårsdagens renn ble en oppvisning i effektiv lagtaktikk. Først med klok og oppofrende gåing av Emil Iversen fram til de to bonussprintene, og så med Didrik Tønseth sitt rykk som hjalp Johannes vekk fra sin russiske konkurrent. Og det uten at de norske løperne visste at Bolsjunov der bak hadde brukket staven.

Etter VM har det norske laget med glede gått for Johannes. Men en slik strategi krever et helt annet utgangspunkt enn det som er virkeligheten i russisk langrenn.

FOR mens Norge har et felles landslagsmiljø og en enhetlig tenkning om trening, er russisk langrenn splittet i flere ulike treningsgrupper uten en gjennomgående sentral kontroll.

Den åpenbart mørke siden av denne manglende nasjonal strukturen er alle de overraskende dopingsaker i de åra da svindelen var utenfor myndighetenes kontroll. Men sportslig viktigere er den iboende svakheten ved en slik splittet toppidrett:

  • . Russisk langrenn henger etter både i treningskunnskap og taktikk.

Det siste var VM et godt eksempel på. Der var grunnlaget for Norges suksess i de avgjørende øyeblikkene dels det felles taktiske arbeidet som var gjort i linjevalg under nedkjøringen til stadion. På et samlet lag ble dette kunnskap for alle, og grunnlaget for at norske løpere gjennomgående valgte riktig der russerne valgte feil.

FORSKJELLEN er enda tydeligere i det daglige treningsarbeidet der de norske løperne før denne sesongen igjen har hatt stor nytte av hverandre. Seinest rett før sesongstart justerte Sjur Røthe; VM-vinner på 3-mila og vinterens beste fristilsløper, teknikken med hjelp av Sindre Bjørnestad Skar. Han hadde sett at lagkameraten kom raskere i posisjon for skyvet i padling og ble inspirert til å prøve det samme.

Denne tette samjobbingen er mye av grunnlaget for tidenes jubelsesong. Før dagens siste renn i verdenscupen er forskjellen mellom Norge og Russland langt større enn Klæbos betryggende ledelse på Bolsjunov i sammendraget:

  • 6 av de 7 beste i sammendraget er norske med Sjur Røthe på 3. plass, fulgt av Simen Hegstad Krüger, Didrik Tønseth, Emil Iversen og Martin Johnsrud Sundby.

Til sammenlikning er nest beste russer Sergej Ustjugov på 9. plass.

Og her er den sportslig sammenlikningen reell.

MENS mye av den norske skisuksessen med rette blir forklart av få nasjoner med ressurser til å følge oss i sporet, er konkurransen med Russland helt annerledes. Her gir både økonomi, bredde blant talentene og de totale sportslige ressursene i utgangspunktet en fordel til Russland. Denne norske dominansen både blant jentene og gutta skjer altså til tross for.

Det er da det blir interessant å se på hvordan den norske landslagsmodellen med felles ansvar og ganske likt fordelt støtte til treningsarbeidet, har sørget for en enestående sportslig suksess i langrenn.

Skjønt akkurat det kommer vel ikke som noen overraskelse på dem som kan historien til norske herrealpint om hvordan 30 år med kunnskapsdeling og jevnt fordeling har gitt store resultater av små ressurser..

Men så er det heller ikke den historien som er til doms i Oslo tingrett.

Det er derimot muligheten til å gjøre det samme i åra framover.