Kathrine Harsem fikk ikke fornyet tillit på landslaget

Denne vrakingen ble feil

Det er ikke vondt ment å holde Kathrine Harsem utenfor landslaget, og resultatet i løypa til vinteren kan bli bra. Men Skiforbundets avgjørelse er likevel problematisk.

VIL HELST VÆRE PÅ LANDSLAGET: Kathrine Harsem slet med angst sist vinter, og ble vraket fra landslaget på grunn av svake resultater. Det hadde vært best om Skiforbundet hadde vist samme tålmodighet som de gjør med fysisk skadde landslagsløpere. Her er Kathrine med Heidi Weng før VM i sprint i 2017. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
VIL HELST VÆRE PÅ LANDSLAGET: Kathrine Harsem slet med angst sist vinter, og ble vraket fra landslaget på grunn av svake resultater. Det hadde vært best om Skiforbundet hadde vist samme tålmodighet som de gjør med fysisk skadde landslagsløpere. Her er Kathrine med Heidi Weng før VM i sprint i 2017. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

VRAKINGEN av veteranen Kathrine Harsem (30) fra skijentenes nye store landslag er heftet med en unødvendig svakhet:

  • Det er lett å tro at Kathrine ikke får være med videre fordi hun har hatt plager som ikke lar seg fikse like enkelt som hvilket som helst beinbrudd.

Hennes egen åpenhet om de plutselige kastene med angst og utrygghet åpner for en slik tolkning. For på bloggen sin fortsetter Kathrine å fortelle om hverdagen som stjerneløper også i de vonde stundene når «tankene tar overhånd».

Mens du leser hva hun brutalt ærlig skriver om det å konkurrere i en slik tilstand, skjønner du at den utfordringen også omfatter de lederne, trenerne og lagvenninnene som står rundt og egentlig bare vil hjelpe henne.

Men hva som hjelper, er ikke like opplagt.

SIST vinter ble det meste vondt. Hun besvimte rett etter målgang på fellesstarten under Toppidrettsveka i august, fikk et spesialtilpasset treningsopplegg for å finne tilbake til kreftene, men ble egentlig værende i en utsatt helsemessig posisjon vinteren ut. De få gangene hun konkurrerte, la hun et unormalt høyt press på seg selv.

I lengden går sånt sjeldent bra for noen av oss. Kathrine gikk da også i bakken igjen:

- Konkurransedagen er her, og det er når jeg begynner å varme opp at tankene mine tar overhånd, forteller Kathrine på bloggen sin om smellen som kom under verdenscuphelgen i Otepää da hun prøvde seg internasjonalt igjen:

- Jeg føler meg i fysisk ganske bra slag, men jeg føler meg på feil sted. Hva gjør jeg her? Hvorfor er jeg her? Hva skal jeg oppnå? Noen andre burde være her i stedet for meg, noen andre hadde fortjent denne plassen mer enn meg, grubler hun og fortsetter:

- Konkurrenter passerer, og jeg passerer konkurrenter på oppvarmingen, men jeg føler ingenting. Jeg føler ingen guts, ingen lyst, ingen vilje, ingen motivasjon. Spenningsnivået mitt er dødt. I går var ting normalt, før jeg kom til stadion var ting normalt. Hva er det som skjer?

AKKURAT det vet hun knapt selv. Etter en sprintprolog der hun såvidt kvalifiserer seg til finalen, ender det med et sammenbrudd i den norske smøretraileren:

- Jeg hater det! Jeg vil ikke gråte. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke være dårlig. Jeg vil ikke være her. Jeg vil ikke at dere skal se meg slik, skriver hun.

Så føler hun at hun ikke får puste, ber om hjelp og husker ikke mer fra det rennet.

EN slik tilstand rimer ikke med det å prestere i løypa. Det gjorde da heller ikke Kathrine Harsem på sitt vanlige høye nivå sist vinter. Resultatene totalt ble så dårlige at landslagstrenerne til slutt rangerte henne som jente nummer 14 da de tok ut den nye A-gruppa for neste sesong.

Så kuttet den sportslige ledelsen i Skiforbundet de to landslagstrenernes ambisiøse forslag om nytt stort felles kvinnelag for både distanseløpere og sprintere på 14 utøvere ned til 12, og Kathrine forsvant. Det hjalp ikke at hun sesongen før hadde vært Norges nest beste sprinter, og kunne vært en god treningspartner i et lag som er satt opp nettopp for å løfte nivået i sprint.

spør hun om det samme ville ha skjedd om sykdommen som ødela hele konkurransesesongen hadde vært fysisk. Det er et viktig spørsmål selv om landslagsledelsen både forsikrer og skal bli trodd på at svaret er ja

For selv om Kathrine er svært takknemlig for landslagslegens samvittighetsfulle medisinske oppfølging underveis og seinere har fått snakket ut med trener Ole Morten Iversen om det hun opplevde som svært dårlig kommunikasjon rundt selve vrakingen, er hun opptatt av at vi klarer å normalisere det å være psykisk syk.

NETTOPP det ønsker jo skiledelsen selv. Mer og mer har de sett at styrken i norsk toppidrett ligger i en helhetlig oppfølging av hver enkelt utøver.

Sånn er heller ikke Kathrine Harsem direkte overlatt til seg selv. Hun blir fulgt opp både treningsmessig og økonomisk av hjemklubben Varden i Meråker der den trygge, rutinerte landslagstreneren Ole Morten Iversen til og med er sportslig leder. Hun er dessuten priviligert med jentenes eks-trener Egil Kristiansen som egen kunnskapsrik sportslig rådgiver.

Kanskje slipper også litt av det ekstra presset som naturlig følger med landslagsplassen. Rent resultatmessig kan Kathrine like gjerne få en sterkere sesong fra utfordrerposisjon. Det har hun jo vist et par ganger før.

MEN for å sikre en fortsatt raus toppidrett med plass til livets mange mørkere dager, hadde det vært best om følelser og beinbrudd tydeligere hadde blitt behandlet likt når det gjelder uttak til landslag. Kanskje til og med en slik sykdomshistorie hadde vært en ekstra grunn til å holde Kathrine Harsem i miljøet etter denne kaotiske vinteren for å understreke hvilke helhetlige verdier norsk toppidrett vil stå for. Det selv om et landslag naturlig nok ikke er satt opp til faglig å behandle psykiske utfordringer like effektivt som fysiske skader.

De norske skijentene vet jo dessverre mer enn de fleste om hvor sårbart ungt liv er. Den erfaringen har i all sin meningsløshet tilsynelatende gitt dem styrke til sammen å komme gjennom de tyngste stundene.

Uansett vet de alt for godt at menneskelige fellesskap til slutt teller mer enn all verdens medaljer også for landslagsutøvere.