Derfor gråter klovnen

Tom Nordlie satt til slutt alene på Åråsen. Det er til å gråte over for flere enn ham.

DEN selvsparkete Lillestrøm-trener Tom Nordlie har så lenge tatt så mye plass i manesjen at det er vrient å se forbi den klovnedrakta han for ofte har kledd seg i. Men denne gangen er det verdt å ta sirkus på alvor. Det er ikke noe gøy det som skjer i Tippeligaens mest ærverdige klubb.

For LSK har snart vært der oppe hele tida og Nordlie fikk være alt for kort. Til sammen er det en elendig kombinasjon som viser at mye er galt i den norske måten å drive toppfotball på.

Nå er det omtrent fritt fram for tilfeldigheter hvor som helst.

GJENNOM hele vårens turbulens rundt Tom Nordlie har jeg sett på den aller innerste LSK-ledelsen som garantist for den siste rest av fornuft.

Selvsagt stilte ulike medier spørsmålstegn ved LSK-treneren alt for tidlig; og ja; det skyldes en grunnleggende uvitenhet i flere sportsredaksjoner om hva som over tid gir gode fotballprestasjoner.

Men det er ikke sportsredaksjonene som skal bestemme utviklingen i Tippeligaen; like lite som makten skal ligge hos de tilfeldige supporterne som har fløyet inn til medlemskap i Kanarifansen rikt utstyrt med chattesfærens anonyme drittspråk, flokkfolkets mest primitive jaktinstinkter pluss fotballerfaring begrenset til maks to touch i nærmeste skolegård.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den store fotballopplevelsen skal være for alle, men selve fotballedelsen er for de få. I Lillestrøm Sportsklubb bør den utøves av den valgte ledelsen med støtte av han som betaler moroa.

Det er nettopp dette som gjør avgangen så trist.

Derfor gråter klovnen

FOR Lillestrøm Sportsklubb har toppfotballens best skolerte hovedinvestor. Per Berg var en bauta av en midtstopper den gang storlaget i den lille stasjonsbyen ble skapt tidlig på 1970-tallet.

Han vet alt om hvordan identitet og samhold former prestasjoner. Det var derfor han med inntjente millioner i lommeboka etter hvert ønsket noe helt spesielt for klubben i hans hjerte:

** Og hvem var bedre egnet til det helt spesielle enn Tom Nordlie? Slik ble det Per Berg som i realiteten skjøv vekk Uwe Rösler.

Ikke på grunn av resultater, men på grunn av et fotballhode og en magefølelse som fortalte at den unge, ivrige tyskeren ikke hadde dybde nok i de teoretiske fotballkunnskapene til å forme den spillestilen som skulle gjøre LSK til et stabilt topplag.


TOM NORDLIE
derimot hadde utvilsomt stilen. I klubb etter klubb har han vist hvor langt høyst forskjellige mannskap kan komme ved å strukturere det offensive spillet.

Nordlies drilling av 4-3-3 med effektiv bruk av bredden er landet rundt et kjært minne hos mange ellers kravstore fotballspillere. Ikke fordi de elsket trenerens sleivkjeft og plasskrevende hyperaktivitet, men fordi de skjønte forskjellen på å bli trent av en kjegleflytter eller en fagmann.

Nordlie burde avgjort ha bøyd seg ned for å flytte noen flere kjegler i løpet av trenerlivet, men han er definitivt en fagmann.


DET ER
der debatten flytter seg fra ganske billig moro rundt eks LSK-treneren spesielle atferd, til viktige prinsipper for utviklingen av norsk toppfotball:

** Hvem er det egentlig som bestemmer den sportslige strukturen rundt omkring?

Nordlies egen begrunnelse for å gå av, er forholdet til sportsdirektør Jan Åge Fjørtoft:

- Jeg kan ikke trene laget med total uenighet mellom to ledere, forklarte hovedpersonen på pressekonferansen, før han minnet både seg selv og oss andre om at det jo selvfølgelig var han alene som hadde det endelige sportslige ansvaret.

MEN en ting er instruksen på papiret; noe helt annet hvordan en hel klubbledelse spiller sammen for å oppnå den sportslige strukturen man er blitt enig om. Her kreves det i hvert fall i utgangspunket tydelige mål, så disiplin underveis og dessverre mye mer tålmodighet enn det klubbledere flest evner.

For det må være evnen det står på når LSKs styreleder Per Mathisen klarer å lire av seg følgende etter avskjeden: LSK er en klubb som ikke fortjener å ligge der den ligger.

Vi skal opp og fram, proklamerte han da Tom Nordlie hadde forlatt Åråsen, og glemte at en fotballtabell pr. definisjon ikke viser annet enn poengene som ethvert lag i dette spillet fortjener.

DET egentlige poenget i toppfotballen ligger i hvordan man kommer seg opp og fram. Jeg har til gode å se et norsk lag som gjennom hyppige trener -og stilskifter oppnår en stabil sportslig framgang.

Derimot har de fleste fått med seg at den lengste storhetstida varte i Trondheim der Rosenborg hadde en ekstremt kunnskapsrik trener med nesten like høy støyfaktor.

Helt i starten av Nils Arne Eggens siste RBK-periode hadde også spillerne fått nok av hyperaktiviteten og krevde et trenerbytte. Det ble isteden en skikkelig prat som begge parter ble litt klokere av, og den felles suksessen kunne vokse seg skikkelig stor.


NORDLIE
mangler nok en del både i dybde, originalitet, pedagogikk og medhjelpere til å nå Nils Arne Eggens nivå som fotballtrener, men for tida er vi altså langt dårligere vant. Slik blir den avgåtte LSK-treneren fortsatt ranket blant de klokeste.

Det er da han skal slippe å sitte alene i manesjen med tårene for en knust trenerdrøm hjemme på Åråsen. Nå er det faglige nivået på klubbledelsen det som virkelig er til å gråte over.