Desperat pengejakt for nytt gullrush

NAGANO (Dagbladet): Det evige maset om «mer gull» ble en diskusjon om penger, lenge før norsk toppidrett avsluttet sitt flotteste OL utenfor egen stue. Toppidrettssjef Bjørge Stensbøl vil ha mangedoblet det statlige bidraget til eliteidretten. For de pengene vil myndighetene ha en ny idrettspolitikk tilbake.

Slik kan Nagano-lekene fort bli et veiskille for vår olympiske idrett. Suksessen i Japan kom på Lillehammer-bølgen, og noe liknende i Salt Lake City må idretten betale med penger den ikke har.

De kan komme fra myndighetene, selv om statens idrettsoppgave tradisjonelt har vært begrenset til å sikre barn og unge et best mulig tilbud.

Kjell Magne Bondevik har nemlig ikke trippet rundt i OL-dressen fordi han kler rødt. Men fordi han sitter med penger som kan finansiere de tre viktigste premissene for et godt OL i 2002:

  • Bedre høydetrening.
  • Bedre trenere.
  • Og bedre jenter.

VIP-Anne

Idrettsminister Anne Enger Lahnstein har heller ikke mer penger til norsk toppidrett uten videre, selv om hun har fått flotte seg på olympiske VIP-tribuner noen dager.

Kostnadene for det arbeidet mot Salt Lake City som må starte umiddelbart, er det i første omgang idretten selv som må dekke.

Og da kommer problemene.

Ikke fordi pengene mangler.

Men fordi de brukes på feil sted.

I dag får Olympiatoppen bare fem prosent av de om lag 250 millioner kronene som norsk idrett mottar av tippemidlene, mens idrettskretsene disponerer ti ganger så mye av den samme potten.

Rabalder

Det er en gal prioritering, hvis toppidrettssuksess er et ønske i norsk idrett.

Mye tyder på at vi faktisk vil ha gullmedaljene.

Idrettsstyret nedsatte nylig fagutvalg for henholdsvis topp- og breddeidrett, og med seks personer i toppidrettsgruppa er idrettspresident Arne Myhrvold svært nær politisk flertall for å fordele pengene på en ny måte.

Det kan selvfølgelig bli et salig rabalder, hvis ikke konsulentselskapet som nå skal endevende idrettorganisasjonen avdekker at pengene brukes enda dårligere enn fryktet.

I den grad det kan være noen trøst, har Myhrvold støtte i departementet for å stokke kortene på nytt.

Yes, minister

Ekspedisjonssjef Hans B. Skaset, mannen som startet debatten for å fusjonere NIF og NOK, vil helst skille ut toppidretten som en egen stiftelse. Først og fremst fordi han vil bevare NIF som et best mulig redskap for å sikre arbeidet blant barn og unge.

Som statssekretær sitter en Ivar Egeberg med fortid i fotballforbundet, klar til å sukre en toppidrettsbevilgning så den blir politisk spiselig.

Lahnsteins tanker om idrett tenkes i de to hodene, og slik vet idretten utmerket godt hva myndighetene vil. Den vet til og med at kravet for å få friske penger er å bidra med litt selv.

Modellen er dansk. Og god for toppidretten. Team Danmark får nær 100 millioner statskroner hvert år, mer enn seks ganger så mye som Olympiatoppen.

Problemet i forhold til Salt Lake City er at den politiske kverna maler for langsomt.

Pengejakt

De som vil vinne i 2002 kan ikke legge grunnlaget i 2001. De må ha startet allerede, og kunne bruke de fire neste årene til å hente ut små detaljene som avgjør olympiske konkurranser.

Slik blir jakten på penger en av vårens mest spennende idrettskonkurranser.

Det er langt mellom sponsorene i våre dager, og det er ikke helt uten grunn at OL-sjefene sto på hodet for Kjell Inge Røkke da han var på olympisk visitt.

De trenger nemlig hver eneste krone de kan få.