UTRØSTELIGE: Ghana manglet bare litt flaks, skriver Esten O. Sæther. Foto: AFP/FRANCK FIFE/Scanpix
UTRØSTELIGE: Ghana manglet bare litt flaks, skriver Esten O. Sæther. Foto: AFP/FRANCK FIFE/ScanpixVis mer

Det aller beste tar tid

Men VM har allerede gjort jobben

||| DU skal være ganske kynisk for ikke å bli litt rørt idet lagkaptein etter lagkaptein gikk fram i går og deklamerte fotballens avstand til rasisme. Dypest sett er det dette som har skjedd i Sør-Afrika de siste ukene. Med denne turneringen er ringen sluttet for flere tiårs arbeid med å gjøre fotballen global; altså en sport som kan spilles av hvem som helst hvor som helst.

Da er det en tilfeldighet at Ghana ikke ble det første laget  fra Afrika som nådde en semifinale i VM.

NOEN synes det har gått smått å gjøre køen av afrikansk fotballtalent om til et landslag på dette nivået. Da er de muligens litt for kravstore.

Fotballen reflekterer forskjell i de ulike landenes kultur, men uansett trenger den mer enn de fleste individuelle idrettene en stabilitet i administrasjon og lagledelse som mange afrikanske land fortsatt mangler.

Men Ghana manglet bare litt flaks.

FOR straffemissen til Asamoah Gyan på overtid i andre ekstraomgang hadde ingen ting  å gjøre med vanstyre i den hjemlige fotballen, proffer fra europeiske lag som ikke får trent nok sammen eller tilfeldige utenlandske trenere som kommer og går.

Det var bare en svært bra spiss med et forholdsvis stort selvbilde som der og da ville litt for mye. Den 25 år gamle Rennes-spilleren la stolthet og kraft bak noe som eldre og klokere spillere gjør med list og lempe. Forskjellen fra dette straffesparket til vippen fra gamle, stive og kantete Sebastian Abreu som sendte Uruguay til finalen var slående. Likevel var dette slett ingen forskjell mellom de som kan vinne og de som egentlig ikke har noen mulighet.

Gyan og Ghana hadde sjansen der og da. At den ikke ble satt, hører sporten til. Ikke alle andre utenforstående sosiale og nasjonale forhold.

er det lett å være lei seg fordi et helt kontinent ikke fikk heltene sine med videre.

Det er bare en følelsessak. Rent sportslig dundrer fotballsporten over Afrika med uforminsket styrke etter en turnering som langt på vei er blitt en bekreftelse på at afrikanere  selvsagt duger akkurat som alle andre til både og organisere og spille denne sporten. Rasismen er ikke sann her heller.

Men den er fortsatt et spøkelse som kan spilles ut ettersom det passer de impliserte. Uruguays motstander Nederland er et godt eksempel på det. Det siste tiårene har forholdet mellom raser vært et tilbakevendende tema i landslagsmiljøet i en nasjon som en gang var kjent for å mestre integreringen fra sitt gamle kolonivelde bedre enn de fleste avgåtte europeiske koloniherrene.

UANSETT ga denne blandingen av folk nederlenderne tidlig et bredt spillerutvalg. Det har de fortsatt, og stiller som klare favoritter mot det som er igjen av Uruguay etter denne røffe kvartfinalen.

Søramerikanernes største problem er det røde kortet som øyeblikkelig oppløste den så sammensveiste spissduoen Diego Forlan/Luis Suarez. Selv VMs hittil beste spiss Forlan fikser ikke miraklene sine helt med egne bein. Som få andre spisser i turneringen er han en gjennomført lagspiller med blikk, kunnskap, teknikk og vilje til hele tida å utnytte medspillernes muligheter maksimalt.

Da er det vondt å miste sin absolutt beste fotballkompis, selv om det neppe er den tynnslitte lagoppstillingen til semifinalen som opptar Uruguay i dag.

Et lite land har klart noe stort i en sport der et stort kontinent snart følger etter. Det som nå tilsynelatende rykker stadig nærmere i den internasjonale fotballen er det vel verdt å vente på fordi forandringen egentlig skjer underveis.

I fotball vinner hvem som helst fra hvor som helst.