Det beste fra Norge

I GÅR røyk jeg uklar med sportsredaktøren. Det kan skje i de beste redaksjoner, og uenigheten endte i den vante vennskapligheten vi har hatt det godt i på jobben de siste tiåra.

Men hvem som vant diskusjonen, er fortsatt uavklart.

Temaet var selvsagt fotball, og min påstand var:

 UEFA-cupen forteller hvem som nå er best internasjonalt av Rosenborg og Vålerenga.

Det var da sportsredaktøren tente og syntes sammenligningen var tullete.

-  Det går da ikke an å måle nivå på to kamper, mente han, og hevdet at bare serien viser den sportslige sannheten.

NÅ JA, for Vålerenga på onsdag ble nivået målt på fem straffespark.

Også jeg fikk med meg at Oslo-klubben ble trykket tilbake gjennom hele kampen, at kantspillerne knapt stakk tærne over midtlinja og at Kjetil Rekdal raste over all udugeligheten og visstnok syntes at tapet var en mild straff i forhold til den sportslige ydmykelsen ute på banen.

Likevel; hva tror dere hadde blitt sagt, skrevet og husket om Bernt Hulsker og Freddy dos Santos hadde skutt opp mot sitt vanlige nivå og keeper Arasons ene redning i straffekonkurransen hadde vært nok til å løfte laget til Champions League?

Jeg tror noen hver av oss hadde sett stort på elendigheten i Brugge, og husket at VIF på Ullevaal tross alt var best.

DET VAR også Rosenborg på Lerkendal tirsdag mot rumenske Steaua. På eget gress var den avgrunnsdype forskjellen fra den første kampen i Bucuresti borte. Det var der rumenerne skulle ha sikret seg Champions League-spill, men de hadde tross alt ikke avslutningsferdigheter til å klare det.

Ikke flaks heller.

SÅ KAN vi jo fundere på om flaksen egentlig jevner seg ut gjennom en hel serie og om akkurat 26 kamper er det som skal til for å måle lagenes ferdigheter i fotball.

Jeg tror RBK fikk en grei måling etter 1- 0-scoringen tirsdag da spillerne plutselig trodde på egne kvaliteter og angrepene i noen minutter fløt over Lerkendal-gresset som de deiligste høstminner fra 90-åras Champions League opplevelser.

Akkurat så gode er RBK-spillerne når de er fri for usikkerheten, presset og opplevelsen av at alle spark går i feil retning.

OG AKKURAT så gode hadde kanskje VIF vært om spillerne hadde kommet seg gjennom straffespark-konkurransen og spilt Champions League med følelsen av at de hører til på det nivået.

Nå må de i stedet vise hva de duger til internasjonalt i UEFA-cupen, og det skal skje med erfaringen av ikke å strekke til.

VIF skal til og med bli målt mot RBKs internasjonale standard.

FOR JEG mener altså at de to kampene mot Steaua Bucuresti gir et godt mål på hvilket internasjonal nivå Kjetil Rekdal har tilført laget sitt.

Jeg tror også at det er høyt, og at VIF derfor når gruppespillet i UEFA-cupen.

I beste fall får laget hjelp igjen av Tore André Flo til å følge opp forventningene. Sannsynligvis kommer også Magne Hoseth i så god form at Rekdal kan bruke den internasjonale erfaringen som Oslo-klubben kjøpte i sommer.

Kombinert med et kynisk forsvarsspill, holder det standard selv mot dette individuelt meget sterke rumenske laget. For andre gang kommer Steaua til å falle mot et norsk lag på sin egen overdrevne ballbesittelse.

I HVERT FALL hvis Rekdal spør om hjelp fra RBK-trener Per-Mathias Høgmo i forberedelsene. For dette er tida for norske klubber til å støtte hverandre i framgangen.

Den videre rankingen avgjøres av innsatsen til Brann mot Lokomotiv Moskva, Viking mot Austria Wien og Tromsø mot Galatasaray. Alle fire UEFA-cup lagene har altså fått meget sterke motstandere, men det er nettopp et slikt nivå som Tippeliga-klubbene har trent og investert seg opp til.

Om det er bra nok, vises 15. og 29.september. Da har alle to kamper hver for å fortelle hvem som er det beste laget fra Norge - nest etter RBK.

At Start fortsatt er det beste laget i Norge, er derimot et spørsmål det ikke går an å krangle om.